Loven i Galaterbrevet

Jeg har fått spørsmål om loven i Galaterbrevet. Hvilken lover den vokteren som leder oss til Kristus? Mitt svar er: Både seremoniloven (offerloven) og den moralske lov, de ti bud.PFG1 229.1

Kristus var grunnvollen for hele det jødiske gudstjenestesystem. Abel døde fordi Kain ikke ville godta Guds plan. I lydighetens skole ville de bli frelst ved Jesu Kristi blod som sonofrene var et forbilde på. Kain ville ikke gå med på å utøse blod, det som skulle være et symbol på Jesu blod som skulle bli utøst til frelse for verden. Hele offersystemet var planlagt av Gud, og Kristus ble grunnvollen for hele systemet. Dette er begynnelsen til dets oppgave som vokteren som skulle hjelpe synderen til å forstå at Kristus er grunnvollen for hele det jødiske offersystem.PFG1 229.2

Alle som tjenestegjorde ved helligdommen ble hele tiden undervist om at Kristus var offer lammet som skulle gi menneskene forløsning. Hensikten med denne tjenesten var at den i alles hjerter skulle skape kjærlighet til Guds lov, som er hans rikes grunnlov. Offersystemet skulle være en anskuelsesundervisning om Guds kjærlighet slik den blir åpenbart i Kristus — i det lidende offer som måtte dø, han som tok den skyldige menneskehets synd på seg, den uskyldige som ble gjort til synd for oss.PFG1 229.3

I frelses planen ser vi Kristus i virksomhet. Ikke bare den gaven han lovte å sende, Den Hellige Ånd, men også det offer han brakte og hele hans frelsesgjerning, er emner som skulle hjelpe oss til å forstå hvor hellig og opphøyet Guds lover som med rette stiller sine krav til ethvert menneske. Overtredelsen av denne loven, den tilsynelatende lille handling det var å spise av den forbudte frukten, brakte følgene av ulydighet mot Guds hellige lov over både menneskene og jorden. Når man ser hva synden kostet Gud og mennesker, burde det gjøre menneskene redde for å være ulydige mot Guds bud, selv i små ting.PFG1 230.1

Vi må få en klar forståelse av hva synd er, og vi må vokte oss vel for å gå over grenselinjen som skiller mellom lydighet og ulydighet.PFG1 230.2

Gud ønsker at alle skapte vesener må forstå hvilket offer Guds enbårne Sønn brakte da han gav sitt liv for verdens frelse. “Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss: Vi får kalles Guds barn, og vi er det. Verden kjenner oss ikke, fordi den ikke kjenner ham” (I Joh 3,1).PFG1 230.3

Når synderne ser Guddommens kjærlighet og godhet legemliggjort i Kristus, våkner takknemligheten i dem og lysten til å følge Jesu innbydelse. — Manuskript 87, 1900.PFG1 230.4

Særlig moralloven

“Slik var loven en vokter for oss helt fram til Kristus, for at vi kunne erklæres rettferdige ved troen” (Gal 3,24). I dette skriftstedet taler Den Hellige Ånd gjennom apostelen særlig om moralloven. Loven viser hva synd er, og får oss til å forstå at Jesus er vårt eneste håp. Den får oss til å søke den nåde og fred han kan gi den som vender om til Gud og tror på vår Herre Jesus Kristus.PFG1 230.5

Uvilje mot å gi avkall på egne meninger og til å ta imot dette budskapet, var grunnlaget for mye av den motstand Herrens budskap gjennom brødrene E.J. Waggoner og A.T. Jones møtte i Minneapolis. Ved å få i stand slik motstand lyktes det Satan i stor utstrekning å stenge Den HellIge Ånds særskilte velsignelse ute, den som Gud så gjerne ville gitt dem del i. Fienden hindret dem i å oppnå den slagkraft de kunne ha blitt utrustet med til å forkynne sannheten for verden, slik apostlene forkynte den etter pinsedagen. De satte seg imot det lys som skal opplyse hele jorden med sin herlighet, og ved sin handling har våre brødre i stor grad hindret det i å nå ut til verden.PFG1 230.6

Man må ikke se på tibudsloven bare som en rekke forbud, men som like mange velsignelser. En sikker vei til et lykkelig liv er å ta hensyn til disse advarsler. Om vi mottar dem i Kristus, skaper de i oss en ren karakter som vil føre til evig lykke. Loven er en beskyttende mur for den som lyder den. I den ser vi Guds godhet. Ved å vise menneskene prinsippene for rettskaffenhet, som ikke lar seg endre, forsøker Gud å bevare dem fra de ulykker overtredelsen fører med seg.PFG1 231.1

Vi må ikke tro om Gud at han bare venter på en anledning til å straffe synderne for deres synd. Synderne fører selv straffen over seg. Deres handlinger setter i gang en årsakskjede som gir et resultat higen slipper unna. Enhver overtredelse av Guds lov virker tilbake på overtrederne, den endrer deres innstilling og gjør det mer naturlig å synde igjen. ‘:ed å velge å synde, skiller menneskene seg fra Gud. De avskjærer seg fra kilden til velsignelse og hjelp.PFG1 231.2

Loven er et uttrykk for Guds tanke. Når vi tar imot den i Kristus blir den vår tanke. Den hever oss over begjær og ønsker i vår onde natur, over fristelser som fører til synd. “De som elsker din lov, har fred og lykke, ingen ting får dem til å snuble” (Sal 119,165).PFG1 231.3

Det er ingen fred for lovovertrederne, de ugudelige er i krig med Gud. Men de som i Kristus tar imot lovens rettferdige prinsipper, er i harmoni med himmelen. “Godhet og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred kysse hverandre” (Sal 85,11). — Brev 96, 1896.PFG1 231.4