Tidligere utsagn forklart

Svar på angrep

(Like elter gjenopptrykkingen i 1882 av boken “Early Writing” kom det enkelte spørsmål om innholdet og betydningen av enkelte uttalelser som forekommer der. Det er Ellen Whites svar på disse spørsmålene i 1883 som behandles i dette avsnittet. Et av dem gjaldt “den lukkede dør”. — Se “Mot historiens klimak”, side 250-252.)PFG1 55.1

Nylig er jeg blitt gjort oppmerksom på en seksten siders traktat aven herr C Den har tittelen “En sammenligning mellom tidligere og nåværende vitnesbyrd av E.G. White”. Forfatteren skriver at deler av mine første syner, slik de opprinnelig ble trykt, er blitt sløyfet i den nylig opptrykte boken “Early Writings”- Han antar at årsaken til at disse avsnittene er utelatt, er at vi som en menighet ikke lenger tror på den undervisning de gir. Han anklager oss også for med vilje å føre folk bak lyset ved å si at boken “Early Writings” i sin nåværende form inneholder alle mine tidligste syner i sin helhet.PFG1 55.2

Før jeg gjennomgår de enkelte avsnitt man mener vi har utelatt, vil jeg gjerne komme med noen opplysninger. Da mine tidligste syner første gang ble utgitt i traktatform, . var opplaget meget lite, og det ble raskt solgt ut. Noen år senere fulgte en større bok under tittelen “The Christian Experience and Views of Mrs. E.G. White”, trykt i 1851. Den inneholdt mye nytt stoff.PFG1 55.3

Vi flyttet ofte i de første årene, og i den nesten ustanselige reisingen fra Maine til Texas og fra Michigan til California — jeg har krysset landet fra øst til vest og fra nord til syd ikke mindre enn sytten ganger — forsvant alle eksemplarer av de første utgavene. Da vi så siste høst bestemte oss for å utgi “Early Writings”, måtte vi skrive til Michigan og låne et eksemplar av “Erfaringer og syner”. Vi trodde da at vi hadde fått tak i en bok som inneholdt synene nøyaktig slik de første gang ble offentliggjort. Vi trykket alt opp igjen, bare med en del språklige endringer, slik vi har forklart det i forordet til “Early Writings”.PFG1 56.1

Her vil jeg få skyte inn at hvis noen av vårt folk har et eksemplar av det jeg offentliggjorde før 1851, vil de gjøre meg en stor tjeneste ved å sende det til meg snarest mulig. Jeg lover å returnere det med en gang vi har fått tatt en kopi.PFG1 56.2

Så langt fra å ønske å holde noe tilbake eller skjule noe av det jeg har offentliggjort, ville det glede meg meget å kunne trykke opp igjen hver eneste linje.PFG1 56.3

Vitnesbyrd forvansket

En 24-siders traktat med tittelen “A Word to The Little Flock”, av James White, trykt i 1847, der tre uttalelser av Ellen White er gjengitt.PFG1 56.4

Det er en annen kjensgjerning som må nevnes i denne sammenheng. Jeg er ikke ansvarlig for alt som blir trykt under mitt navn. På den tiden mine tidligste syner først ble offentliggjort, kom det en del artikler som tilsynelatende var skrevet av meg. De var angivelig skrevet for å fortelle hva Herren hadde åpenbart for meg, men de inneholdt læresetninger jeg ikke trodde på. Disse artiklene ble trykt i et tidsskrift utgitt aven person ved navn Curtis. Jeg er ikke lenger sikker på hva tidsskriftet het. I løpet av de travle år som er gått siden da, har jeg glemt noen av de mindre viktige detaljene, men hovedpunktene husker jeg godt.PFG1 56.5

Han hadde brukt noe av det jeg hadde skrevet, men tilpasset det til sitt eget formål. Han hadde tatt en del uttalelser ut av sammenhengen de stod i, flettet inn sine egne tanker og satt mitt navn under, som om det hele stammet fra meg.PFG1 57.1

Da vi fikk se disse artiklene, skrev vi til ham. Vi fortalte ham at vi var overrasket og mislikte det han hadde gjort. Vi forbød ham å forvrenge Vitnesbyrdene på den måten. Han svarte at han ville fortsette å utgi dem slik han mente de burde være. Han visste at det han hadde skrevet, var hva synene egentlig gikk ut på. Han hevdet at hvis jeg hadde skrevet ned det Herren virkelig hadde vist meg, ville jeg også ha skrevet det slik han fremstilte det. Han påstod at hvis synene var gitt for menighetens skyld, hadde han rett til å bruke dem som han hadde gjort.PFG1 57.2

Det er mulig at det fremdeles finnes noen eksemplarer av dette tidsskriftet, og at det blir hevdet at artiklene stammer fra meg, men det er altså ikke jeg som har skrevet dem. Men artikler som er samlet i “Early Writings”, er godkjent av meg. 185 I-utgaven av “Erfaringer og syner” var det tidligste vi hadde, og da vi ikke kjente til at det stod noe mer i traktater som var utgitt tidligere, er jeg ikke ansvarlig for det man hevder er utelatt.PFG1 57.3

Den første utelatelsen

Det første sitatet herr C nevner, stammer fra en 24 siders traktat utgitt i 1874 under tittelen “Et ord til den lille flokk”. Her er de linjene som ikke kom med i “barly Writings“:PFG1 57.4

“Det var like umulig for dem (som gav opp sin tro på 1844-bevegelsen) å komme opp på stien igjen, som for hele den ugudelige verden som Gud hadde forkastet. De falt ned fra stien hele veien, den ene etter den andre.”PFG1 57.5

Jeg skal sette det inn i den sammenheng det stod i, så meningen kan bli klarere:PFG1 58.1

“Mens vi bad sammen ved familiealteret, kom Den Hellige Ånd over meg, og jeg syntes å stige høyere og høyere, langt opp over den mørke verden. Jeg snudde meg for å se etter adventfolket i verden, men kunne ikke finne dem. Da sa en stemme til meg: “Se en gang til og se litt høyere.” Da så jeg opp, og der var en rett og smal sti, høyt hevet over verden. På denne stien var adventfolket på vei til byen som lå ved enden av stien. Det var et strålende lys bak dem ved begynnelsen av stien, og engelen sa at det var midnattsropet. Hele stien lå badet i dette lyset, som skinte for dem for at de ikke skulle snuble.PFG1 58.2

Jesus var like foran dem og ledet dem på veien mot byen. Så lenge de holdt øynene festet på harn, var de trygge. Men snart ble noen av dem trette. De sa at byen var langt borte og at de hadde regnet med å nå dit før. I slike tilfeller oppmuntret Jesus dem ved å løfte den høyre armen. Fra armen kom et strålende lys som bølget over advents karen, og de ropte “halleluja”. Men noen var ubetenksomme og forkastet lyset bak seg. Det var ikke Gud som hadde ledet dem sålangt ut, sa de. Da sluknet lyset bak dem, så de befant seg i stummende mørke. De snublet, tapte målet og Jesus av syne og falt fra stien ned i den mørke og ugudelige verden under dem.”PFG1 58.3

Deretter følger dette avsnittet som man hevder fantes i den første traktaten, men ikke i “Erfaringer og synen> og heller ikke i “Budskaper til menigheten“:PFG1 58.4

“Det var like umulig for dem (som gav opp sin tro på 1844, å komme opp på stien igjen, som for hele den ugudelige verden som Gud hadde forkastet. De falt ned fra stien hele veien, den ene etter den andre.”PFG1 58.5

Forklaring på uttrykket “den lukkede dør”

Det er blitt hevdet at disse uttrykkene viser at man trodde på en lukket dør, og at det var grunnen til at man utelot dem i de senere utgavene. Egentlig sier de bare det vi som et folk alltid har trodd, og det skal jeg nå få påvise.PFG1 59.1

Etter skuffelsen i 1844, og før jeg fikk mitt første syn, trodde jeg, som alle andre i adventflokken, at nådens dør for alltid var lukket for verden. Lyset Gud sendte meg, viste oss feiltageisen, og hjalp oss til å se hvor vi virkelig stod.PFG1 59.2

Jeg tror fremdeles på teorien om en lukket dør, men ikke slik vi først benyttet utt'rykket. Våre motstandere benytter det fremdeles på samme måte.PFG1 59.3

Det var en lukket dør på Noahs tid. Gud trakk sin Hellige Ånd tilbake fra den syndige slekt som omkom i syndfloden. Gud gav selv budskapet om den lukkede dør til Noah: “Min ånd skal ikke for alltid bo i menneskene; for de er bare svake skapninger. Deres levetid skal være 120 år” (l Mos 6,3).PFG1 59.4

Det var en lukket dør på Abrahams tid. Guds Ånd opphørte med å tale til innbyggerne i Sodoma, og de omkom alle i ilden fra himmelen, bortsett fra Lot, hans hustru og to døtre.PFG1 59.5

Det var en lukket dør på Kristi tid. Guds Sønn sa til jødene i den generasjon som ikke ville tro på harn: “Huset deres blir forlatt!” (Matt 23,38.)PFG1 59.6

Om forholdene i de siste dager sier Jesus gjennom Johannes: “Dette sier Den Hellige og Sannferdige, han som har Davids nøkkel, han som åpner, så ingen kan stenge, og stenger, så ingen kan åpne” (Åp 3,7).PFG1 59.7

Jeg tror fremdeles at det var en lukket dør i 1844. Det ble vist meg i et syn. Alle som så lyset fra den første og annen engels budskaper, og forkastet dette lyset, ble etterlatt i mørke. De som tok imot budskapet fra himmelen, og fikk del i Den Hellige Ånd som var med i forkynnelsen, og siden falt fra troen og erklærte at deres erfaring var et bedrag, forkastet Guds Ånd, og den talte ikke lenger til dem.PFG1 59.8

De som ikke hadde sett lyset, hadde ikke vært medskyldige i å forkaste det. Det var bare de som hadde forkastet lyset fra himmelen, Guds Ånd ikke kunne påvirke. Vi har allerede nevnt at disse innbefattet både dem som hadde avslått åta imot budskapet da det ble forkynt for dem, og dem som tok imot det, men senere forkastet det. , det ytre kunne de ha en form for gudsfrykt og bekjenne seg til å være Kristi etterfølgere, men de hadde ikke noen levende forbindelse med Gud og ble derfor et bytte for Satans bedrag. Det var disse to grupper mennesker jeg så i synet, de som sa at lyset de hadde fulgt, var et bedrag, og de ugudelige som var blitt forkastet av Gud fordi de selv hadde forkastet lyset. Om dem som ikke hadde sett lyset og derfor ikke var medskyldige i å forkaste det, ble det ingenting sagt.PFG1 60.1

Som et bevis for at jeg trodde og forkynte at døren var lukket, siterer herr C et avsnitt fra Review 11. juni 1861. Avsnittet inneholder en erklæring undertegnet av ni av våre ledere: “V åre begreper om oppgaven som lå foran oss, var den gang uklare og tåkete. En gruppe ledet av William Miller holdt fast ved tanken de adventtroende i 1844 hadde, at vårt arbeid for “verden” var slutt og at innsatsen nå skulle begrense seg til dem som opprinnelig hadde tatt imot adventtroen. Så sikre var de på dette at de sa til en som var til stede, men ikke hadde vært med i 1844-bevegelsen, at de tvilte på om han kunne bli frelst.”PFG1 60.2

Til dette kan jeg bare si at på det samme møtet hvor det ble påstått at denne mannen ikke kunne bli frelst, fikk jeg i et syn et vitnesbyrd som oppmuntret ham til å stole på Gud og til å gi sitt hjerte helt og fullt til Jesus, noe han med en gang gjorde.PFG1 60.3

En urimelig konklusjon

I et annet avsnitt i boken “Et ord til den lille flokk” beskriver jeg forhold på den nye jord. Jeg forteller at jeg der så hellige menn fra gammel tid: “Abraham, sak, Jakob, Noah, Daniel og mange andre.” Fordi jeg forteller at jeg har sett disse, antar våre motstandere at jeg den gang trodde på sjelens udødelighet, men at jeg siden forandret mening og derfor utelot dette avsnitt. Her er de like langt fra sannheten som i alt annet de påstår.PFG1 60.4

Det var i året 1844 jeg aksepterte læren om at mennesket ikke har en udødelig sjel. Man kan lese om det i “Life Sketches” (side 170, 17l, 1880 utgaven, eller side 49 i 1915 utgaven og i “Testimonies” l, side 39,40). Noe annet har jeg aldri hevdet hverken muntlig eller skriftlig. Hadde vi utelatt dette avsnit,tet fordi det gav uttrykk for tro på en udødelig sjel, hadde vi også måttet utelate mange andre avsnitt.PFG1 61.1

I “Early Writings”, side 13 (17) hvor jeg forteller om mitt første syn, skriver jeg at jeg hadde sett venner som kort tid i forveien var sovnet inn i troen på Jesus. På side 14 (18,19) forteller jeg at jeg fikk se en stor flokk som hadde gitt sitt liv for sin tros skyld.PFG1 61.2

Det er ikke noe mer uttrykk for tro på sjelens udødelighet i det “utelatte” avsnittet enn i de to nettopp siterte. Sannheten er at jeg i disse synene så det som skal skje i fremtiden, når de oppstandne hellige skal samles inn i Guds rike. På samme måte har jeg fått se dommen, Kristi gjenkomst og hvordan de hellige tar den nye jord i besittelse. Er det ennå noen som “antar” at dette har hendt? Mine motstandere viser hvilken ånd de blir drevet av, når de på denne måten beskylder meg for bedrageri på grunn av noe de “slutter” seg til.PFG1 61.3

En mistolking

I det nevnte avsnittet finnes også disse ordene: “deg så to lange, gylne staver; det var festet sølvsnorer til dem, og på snorene var det deilige druer.”PFG1 61.4

Mine motstandere gjør narr av “dette tåpelige og barnslige uttrykket: deilige druer som vokser på sølvsnorer festet til gylne staven”. Hvilke motiver har de for å mistolke det jeg sier? Jeg påstår jo ikke at druene vokser på sølvsnorer. Det jeg så, beskriver jeg slik som det så ut for meg. Det er ikke virkelig slik at druene er festet til sølvsnorer eller gylne staver, det bare så ut som om de var det. Lignende uttrykk og bilder brukes jo ofte. Når vi sier at noe glitrer som sølv, mener vi ikke å si at det er av slikt edelt metall, men at det bare ser ut som om det kunne være det. Det finnes ingen virkelig grunn til å mistolke mine ord.PFG1 61.5

Guds segl

I et annet “utelatt” avsnitt står det: “Pris Herren, venner, dette er et møte for dem som har den levende Guds segl.”PFG1 62.1

Vi tror fremdeles på det som her er sagt. Ved å slå opp i de bøker vi har utgitt, vil man finne at vi tror de levende rettferdige vil motta Guds segl før nådetiden slutter, og at de vil få en hedersplass i Guds rike.PFG1 62.2

De vanærer sabbaten

Det sies at følgende avsnitt er utelatt i det syn som blir gjengitt i “Early Writings”, side 25-28. “Og hvis noen kom til troen og holdt sabbaten og fikk del i den velsignelse dette fører med seg, og de så sluttet med dette og brøt det hellige bud, da stengte de himmelens porter for seg selv, like sikkert som at det er en Gud som leder i himmelen.”PFG1 62.3

Hvis de fortsetter på ulydighetens vei, vil de finne at portene til Guds byer stengt for dem, de som har sett og fullt ut godtatt sannheten om det fjerde bud og mottatt den velsignelse dette gir, men siden falt fra troen og våget å overtre Guds lov.PFG1 62.4

“Tiden er nesten slutt”

En uttalelse offentliggjort i 1851 i “Erfaringer og syner” og gjengitt på side 49 (58) i “Early Writings”, blir brukt for å bevise at Vitnesbyrdene er falske:PFG1 62.5

“Jeg så at den tiden Jesus skal tilbringe i Det aller helligste, nesten var til ende, og at det er meget kort tid igjen.”PFG1 63.1

Slik som dette emne ble fremstilt for meg, syntes Jesu tjeneste nesten å være til ende. Skal jeg bli beskyldt for usannheter fordi tiden har trukket lenger ut enn mitt vitnesbyrd syntes å antyde? Hvordan er det da med de vitnesbyrd Kristus og disiplene kom med? Var de ført bak lyset?PFG1 63.2

Paulus skriver til korinterne: “Det jeg altså mener, brødre, er dette: Det er kort tid igjen. Fra nå av skal de som har kone, være som om de ingen hadde, de gråtende som om de ikke gråt, de glade som om de ikke gledet seg” (l Kor 7,29.30).PFG1 63.3

I sitt brev til romerne sier han: “Natten er snart slutt, dagen er nær. La oss da legge av mørkets gjerninger og ta påoss lysets våpen” (Rom 13,12).PFG1 63.4

Gjennom Johannes, kjærlighetens apostel, taler Kristus til oss fra Patmos: “Salig er den som leser ordene i denne profeti, og de som hører dem og tar vare på det som der står skrevet. For tiden er nær” (Åp 1,3). “Herren, den Gud som gir profetene sin Ånd, har sendt “Sin engel for å vise sine tjenere det som snart skal skje. Se, jeg kommer snart. Salig er den som tar vare på de profetiske ord i denne boken” (Åp. 22,6.7).PFG1 63.5

I sine budskaper til menneskene har Guds engler sagt at tiden er meget kort. Slik er det også alltid blitt fremholdt for meg. Det er sant at tiden har fortsatt lenger enn vi ventet i den første tiden. Vår frelser kom ikke så snart som vi håpet. Men har Guds ord slått feil? Aldri! Man må huske på at både Guds løfter og Guds advarsler er gitt på betingelser.PFG1 63.6

Gud betrodde sitt folk en oppgave de skulle utføre. Den tredje engels budskap skulle forkynnes og oppmerksomheten rettes mot den himmelske helligdom, hvor Kristus var gått inn for å gjøre soning for sitt folk. Sabbatsreformen måtte gjennomføres og bruddet i Guds lov mures til igjen. Budskapet måtte bli forkynt med høy røst, for at alle jordens folk kunne bli advart. Guds folk måtte rense sine sjeler ved lydighet mot sannheten og være rede til å stå for ham uten feil og lyte når han kom igjen.PFG1 63.7

Hadde de som ventet Kristus, etter den store skuffelsen i 1844 holdt fast ved sin tro, fulgt Guds lys videre, tatt imot den tredje engeIs budskap og i Den Hellige Ånds kraft forkynt det for verden, ville de ha fått oppleve Herrens frelse. Herren ville mektig ha velsignet deres innsats, verket ville vært fullført, og Kristus ville vært kommet for å hente sitt folk og hatt sin lønn med seg.PFG1 64.1

Men i den tvilens og usikkerhetens periode som fulgte etter den store skuffelsen, var det mange som gav slipp på sin tro. Det ble strid og splid. I tale og skrift gikk flertallet imot de få som fulgte Guds ledelse videre, og som tok imot sabbatsreformen og begynte å forkynne den tredje engels budskap. Mange som kunne ha brukt sin tid og sine evner til å forkynne advarselen for verden, var opptatt med å motarbeide sabbaten. Men derved ble de som tok imot budskapet om sabbaten, nødt til å svare på angrepene og forsvare sitt standpunkt. Slik ble forkynnelsen hindret og verden ble fortsatt liggende i mørke. Hadde alle samlet seg om forkynnelsen av Guds bud og Jesu tro, ville historien om adventfolket vært en helt annen.PFG1 64.2

Det var ikke Guds vilje at Jesu gjenkomst slik skulle bli forhalt. Likesom det heller ikke var Guds plan for sitt folk Israel at de skulle dra omkring i ørkenen i førti år. Han hadde lovet å føre dem direkte til Kanaans land. Der skulle de få bosette seg og bli til et hellig, sunt og lykkelig folk. Vantro var årsaken til at de som først fikk løftet, ikke fikk komme inn (Heb 3,19). Fordi de var fulle av knurr, opprør og hat, kunne han ikke oppfylle pakten han hadde sluttet med dem.PFG1 64.3

På grunn av vantro, knurr og opprør ble det gamle Israel stengt ute fra Kanaans land i førti år. Så langt er vår tids Israel blitt hindret av de samme synder fra å komme inn i det himmelske Kanaan. Guds løfter er det ikke noe i veien med i de to tilfellene. Vantro, verdslighet, vanhellighet og strid har holdt Guds folk fast i denne verden i så mange år.PFG1 64.4

Det skal være to avsnitt til fra den første boken som ikke er kommet med i de senere bøker. Til det kan jeg bare si at når jeg får tak i et eksemplar av boken de skal ha stått i, og jeg kan være helt sikker på hva som står, og på sammenhengen, er jeg rede til å forklare hvordan det forholder seg.PFG1 65.1

Spottere i endetiden

Helt fra jeg begynte med mitt arbeid, er jeg blitt forfulgt av motvilje, anklager og løgn. Simple beskyldninger og sladder er ivrig blitt samlet og spredt i vide kretser av fanatikere og formalister. Prester som tilhører de såkalte ortodokse kirker, reiser fra sted til sted for å motarbeide syvendedags-adventistene, og de bruker Ellen White som tekstbok. Endetidens spottere blir ledet av disse prester som gir seg ut for å være Guds vektere.PFG1 65.2

En vantro verden, prester fra falne kirkesamfunn og førstedags-adventister går sammen om å angripe Ellen White. Disse angrepene har de fortsatt med i nesten førti år men jeg har ikke følt meg fri til å bry meg med deres ondskapsfulle taler, anklager og insinuasjoner. Heller ikke nå ville jeg ha gjort det, hadde det ikke vært for faren for at ærlige mennesker kunne bli villedet av disse fiender av all sannhet. Frimodig kaller de meg en bedrager. I håp om å kunne hjelpe noen ærlige mennesker skriver jeg dette.PFG1 65.3

Jeg regner ikke med å kunne nå dem som er blitt opplyst, men som har avslått å ta imot lyset, og heller ikke dem som holder fast ved forutfattede meninger og med vilje lever i vantro.PFG1 65.4

Jesus er himmelens majestet, han er Gud lik. Han var her i verden i treUitre år, men det var bare noen få som så at han virkelig var Guds egen Sønn. Kan da jeg som er et svakt, skrøpelig og uverdig menneske, vente meg en større fremgang enn verdens frelser hadde?PFG1 65.5

Motstand, anklager og forfølgelse var noe jeg visste ville komme da jeg første gang tok opp dette arbeid. Men jeg lovet å gå hvor Gud sendte meg, og å tale de ord han gav meg. Hadde jeg vært avhengig av å være populær, ville jeg ha gitt opp for lenge siden. Men jeg tok Jesus som mitt eksempel, han som var uten synd, men likevel ble gjenstand for sladder og baktalelse. Noen som gav seg ut for å være særlig fromme, fulgte ham som spioner og gjorde alt som stod i deres makt for å ødelegge virksomheten hans. Men han som var allmektig, straffet dem ikke som de fortjente. Han kunne ha slått dem ned, men han gjorde det ikke. Han irettesatte dem strengt for deres hykleri og deres dårlige liv. Men når de forkastet hans budskap og truet ham på livet, drog han rolig videre til neste sted og talte livets ord der. Jeg har i all skrøpelighet forsøkt å følge Frelserens eksempel.PFG1 66.1

Motstand mot sannhetens budbærere

Fariseerne forsøkte på alle måter å bevise at Kristus var en bedrager. De voktet på hvert ord fra ham og forsøkte å fordreie og mistolke alt han sa. Stolthet, fordom og hat stengte for budskapet Guds Sønn forkynte. Han irettesatte dem tydelig og åpent for deres synd og fortalte dem at gjerningene deres viste at de var djevelens barn. Rasende svarte de ham: “Har vi ikke rett når vi sier at du er en samaritan og en besatt?”PFG1 66.2

Anklagene mot Kristus var alle usanne. Det samme var tilfelle med anklagene deres mot Stefanus og Paulus. Men de mest meningsløse og urimelige anklager ble trodd, fordi så mange uomvendte mennesker ønsket at de måtte være sanne. Slike personer søker alltid ivrig etter feil og mistak hos dem som forkynner uvelkomne sannheter.PFG1 66.3

At ondskapsfull mistanke ivrig blir godtatt som kjensgjerninger av dem som er interessert i å spre løgn, burde ikke overraske oss. Kristi motstandere ble gang på gang motbevist og ble svar skyldig, men de var stadig like opptatt av ethvert rykte. De fant alltid et eller annet påskudd til å bombardere ham med kritiske spørsmål. De var fast bestemt påikke å gi opp. De var fullt klar over at hvis Jesus fortsatte sin virksomhet, ville mange komme til å tro på ham, og de skriftlærde og fariseerne ville miste makten over folket. De var derfor parat til å benytte seg av endog uhederlige midler for å gjennomføre sine onde planer mot ham. De hatet herodianerne, men de slo seg sammen med sine bitre fiender for om mulig å utklekke en plan til å bli kvitt Kristus.PFG1 66.4

Slik var holdningen som Guds Sønn møtte hos dem han var kommet for å frelse. Kan de som gjerne vil lyde Gud og som forkynner hans budskap i verden, vente en bedre mottagelse enn den Jesus selv fikk?PFG1 67.1

Jeg har ingen bitre følelser overfor dem som ser det som sin oppgave å svekke virkningen av det budskap som Gud har gitt for å irettesette, advare og oppmuntre sitt folk. Men som Kristi sendebud. må jeg forsvare sannheten. Hvem er de som så nidkjært gjør front mot meg? Er de rene og hellige i sin tro? Er de født på ny? Har.de fått del i guddommelig natur? Elsker de Jesus, og viser de den samme ydmykhet han viste? “Derfor skal dere kjenne dem på fruktene” (Matt 7,20). Er de lik de første disiplene, eller minner de mer om de slu skriftlærde og fariseerne som stadig forsøkte å fange Kristus i ord? Legg merke til den uhederlige fremgangsmåten hos dem som i gammel tid var troens motstandere, hvordan lovkyndige, prester, skriftlærde og rådsherrer slo seg sammen for å finne anklagepunkter mot ham som var verdens lys.PFG1 67.2

Og hvorfor var de så oppsatt på å fordømme Jesus? De mislikte hans lære og bud, og de ble misfornøyd da de så hvordan folk flokket seg om ham og sviktet sine tidligere ledere.PFG1 67.3

Menneskenaturen er fremdeles den samme. De som forsøker å hindre meg og svekke innflytelsen av mine ord, måikke bedra seg selv og tro at de gjør Gud en tjeneste. De tjener en annen herre, og de vil få lønn etter sine gjerninger.PFG1 67.4

Opprør vil det være så lenge Satan eksisterer. De som er preget av hans ånd, vil ikke kunne merke Guds Ånd eller lytte til hans stemme før befalingen lyder: “La den som gjør urett, fortsatt gjøre urett, og den urene fortsette i sin urenhet! La den rettferdige fortsatt gjøre det som er rett, og den hellige fortsette i helliggjøreise” (Åp 22,11). Ondskapsfulle angrep må jeg regne med fra dem som forakter lyset Gud har gitt meg.PFG1 68.1

Tilstrekkelig bevis for de oppriktige

Gud ønsker å gi rikelig bevis for at budskapet er fra ham. Han vil gjerne nå alle som virkelig lengter etter å lære sannheten å kjenne. Men han fjerner aldri enhver mulighet for tvil. Alle som ønsker å kritisere og spotte, vil få anledning til det.PFG1 68.2

Det gjør meg ondt for dem som har slått inn på tvilens og vantroens vei. Jeg ville gjerne hjelpe dem om jeg bare kunne. Men de erfaringer jeg har hatt, gir meg lite håp om at de noen gang vil ta imot lyset. Så lenge de ikke vil gi opp sin stolthet, ta kampen opp mot sin onde natur og lære i Kristi skole, vil ingen ting kunne overbevise dem om at dette er sannhet.PFG1 68.3

Stahet og forutfattede meninger får mange til å forkaste lyset fra himmelen. De holder fast på sine yndlingsideer, sine fantasifulle tolkninger av Bibelen og sin farlige vranglære. Kommer det et vitnesbyrd som blir gitt for å rette på disse villfareIser, går det som på Kristi tid, de blir forarget og gårsinvei.PFG1 68.4

Det hjelper lite at de som forkynner Guds ord, lever et uklanderlig liv. Det blir ikke talt vel om dem for det. Og hvorfor ikke? Fordi de forteller menneskene sannheten. Det er dette som er min forbrytelse. Det faller så urimelig lett å tro på en eller annen oppdiktet beskyldning mot Guds sendebud, når falske rykter blir satt i gang. Mange er da ogsårede til å legge noe til og spre sladderen videre. Slik viser den slags mennesker sin sanne natur. “Den som er av Gud, hører Guds ord. Dere hører ikke, for dere er ikke av Gud” (Joh 8,47).PFG1 68.5

De som fremholder sannheten som den er i Jesus Kristus, vil bli belønnet med bakvaskelse og falske rykter. “Alle som vil leve et gudfryktig liv i troen på Kristus Jesus, skal bli forfulgt” (2 Tim 3,12). De som bærer et tydelig vitnesbyrd mot synd, vil møte motstand. Mesteren gjorde det, han som gav dem denne oppgaven å utføre i hans navn. I likhet med Kristus kommer de til å bli kalt fiender av menigheten og all religion. Jo mer de går inn for å arbeide til Guds ære, desto hardere vil de bli angrepet av de uomvendte og av hyklerne. Vi må bare ikke bli mismodige om vi blir behandlet på den måten.PFG1 69.1

Jeg skal fortsette arbeidet

Vi kan komme til å bli beskyldt for å være svake, tåpelige og svermeriske eller endog sinnssyke. Det kan komme til å bli sagt om oss som om Kristus: “Han er besatt og gal” (Joh 10,20). Den oppgaven Mesteren gav oss, har vi likevel fremdeles. Menneskenes tanker må ledes til Jesus. Vi skal ikke søke ære hos mennesker, men overlate oss til ham som dømmer rettferdig. Dem som følger i hans fotspor og på sitt område bærer hans skam, kan han hjelpe. Han ble prøvet i alt på samme måte som vi, for at han skulle kunne hjelpe dem som fristes.PFG1 69.2

Det finnes mennesker som gir seg ut for å være rettferdige, men som likevel ikke kjenner Gud, og om slike mennesker forvrenger mitt vitnesbyrd, skal jeg likevel i all ydmykhet fortsette med mitt arbeid. De ord Herren gir meg til oppmuntring, irettesettelse og advarsel, skal jeg bringe videre. Det er ikke så meget igjen av mitt liv her på jorden.PFG1 69.3

Den oppgaven min Far har gitt meg, skal jeg ved hans nåde utføre med troskap. Samtidig vet jeg at alt jeg gjør, skal frem i dommen hos ham som kjenner alt og alle. — Manuskript 4, 1883.PFG1 70.1