Jesu annen fristelse*

Fra “The Review and Heratd”, 18. ang. og 1. sept. 1874.

Satan klarte ikke å gjennomføre sin plan om å beseire Jesus på appetittens område. På menneskenes vegne vant Jesus her i ødemarken en seier over appetitten som for all fremtid gjør det mulig for menneskene å seire over appetitten på egen hånd. Satan ville ikke gi opp før han hadde forsøkt alle utveier til å overvinne verdens frelser. Han visste at for ham selv stod alt på spill. For å imponere Kristus med sin overlegne styrke, tok han ham med til Jerusalem og stilte ham på det ytterste hjørne av tempelmuren, og han fortsatte å plage ham med fristelser.PFG1 277.1

Igjen forlangte han at Jesus, hvis han virkelig var Guds Sønn, måtte bevise det ved å kaste seg ned fra den svimlende høyden han hadde ført ham opp på. Han egget Jesus til å bevise sin tillit til Faderens omsorg ved å kaste seg ned fra templet. I Satans første fristelse på appetittens område hadde han forsøkt å så tvil om Guds kjærlighet og omsorg for sin Sønn ved å henvise til hans sult og omgivelsene han befant seg i, som bevis for at Gud ikke brydde seg om ham. Men han lyktes ikke med dette. Derfor forsøkte han å benytte seg av den tro og fullkomne tillit Jesus hadde vist Faderen, og egge ham til formastelse. “Er du Guds Sønn, så kast deg ned herfra! For det står skrevet: Han skal gi sine engler befaling om deg; de skal bære deg på hendene, så du ikke støter foten mot noen stein. Men Jesus svarte: Det står også skrevet: Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve” (Matt 4,6.7).PFG1 277.2

Formasteisens synd

Formasteisens synd ligger nær opp til troen og tilliten til Gud. Satan regnet med at han skulle kunne benytte seg av den kjensgjerning at Kristus var blitt menneske, til å egge ham til å overskride grensen mellom tillit og formastelse. På dette punkt lider mange skibbrudd. Satan forsøkte å lure Kristus ved å smigre. Han sa seg enig i at Kristus hadde gjort rett da han under de mest prøvende omstendigheter i ødemarken hadde vist tro og tillit til Gud. Deretter egget han ham til å gi ham enda et bevis for sin tillit til Gud, enda et bevis for sin tro på at han var Guds Sønn, ved å kaste seg ned fra templet. Han fremholdt at hvis han virkelig var Guds Sønn, hadde han ikke noe å frykte, for Guds engler ville bevare ham. Satan viste at han forstod Skriften ved måten han brukte den på.PFG1 278.1

Verdens frelser beviste sin karakterfasthet og viste at han hadde en fullkommen tro på Faderens løfte om å bevare ham. Han ville ikke unødig sette Faderens trofasthet og kjærlighet på prøve, selv om han var i fiendens hånd og befant seg i en ytterst vanskelig og farlig situasjon. Han ville ikke følge Satans forslag og friste Gud ved formastelig å sette hans omsorg på prøve. Satan hadde brukt et skriftsted som syntes å passe for dette tilfelle, og han håpet på å kunne gjennomføre sin plan ved å anvende det på Frelseren ved denne spesielle anledningen.PFG1 278.2

Kristus visste at Gud ville ha kunnet bevare ham, om han selv hadde befalt ham å kaste seg ned fra templet. Men å gjøre dette uten en direkte befaling fra Gud, og sette Faderens omsorg og kjærlighet på prøve fordi Satan egget ham til å gjøre det, ville ikke være noe bevis på tro. Satan var fullstendig oppmerksom på at hvis Kristus kunne bli lokket til å kaste seg ned fra templet uten at Faderen hadde pålagt ham å gjøre det, bare for å bevise at hans påstand om å være under Guds beskyttelse var rett, ville han ha vist svakheten ved sin menneskelige natur.PFG1 278.3

Kristus seiret i den annen fristelse. Han viste fullkommen tillit til Faderen i den harde konflikten med en mektig fiende. I den seier som her ble vunnet, har Frelseren etterlatt menneskene et fullkomment eksempel, og han har vist dem at det eneste trygge er å ha ubetinget tillit til Gud i alle prøver og vanskeligheter. Han avslo å sette sin Fars kjærlighet på prøve ved å utsette seg for farer som ville ha tvunget hans himmelske Far til å vise at han maktet å redde ham fra fare. Dette ville være å tvinge Gud til å gi ham en personlig fordel, og da ville han ikke ha gitt sitt folk et fullkomment eksempel på tro og fast tillit til Gud.PFG1 279.1

Satans mål med fristelsen var'fl få Kristus til å formaste seg og vise en menneskelig svakhet som ikke ville gjøre ham til et fullkomment eksempel for sitt folk. Satan trodde at hvis Kristus ikke klarte å stå imot fristelsene, ville det ikke være noe håp for menneskene, og hans makt over dem ville bli fullstendig.PFG1 279.2

Kristns — vårt håp og eksempel

Kristi fornedrelse og forferdelige lidelser i fristelsens ødemark var for menneskenes skyld. Ved Adam gikk alt tapt på grunn av overtredelsen. Menneskenes eneste håp om forsoning med Gud er gjennom Kristus. Ved å overtre Guds lov hadde menneskene skilt seg så langt fra Gud at de ikke ville makte å ydmyke seg slik at det stod i forhold til deres forferdelige synd. Guds Sønn kunne fullt ut forstå hvor forferdelig overtrederens synd var. Med sin syndfrie karakter kunne han alene gjøre en akseptabel soning for menneskene ved å utsette seg for den forferdelige erfaring Guds vrede var for ham. Guds Sønns sorger og lidelser for verdens synd stod i forhold til både hans renhet og storhet og til størrelsen av deres forseelse.PFG1 279.3

Kristus er vårt eksempel i alt. Når vi ser hvordan han ydmyket og fornedret seg i den lange prøven og fasten i ødemarken for på våre vegne å seire over appetitten, må vi la det være til hjelp for oss når vi selv blir fristet. Når appetitten har så stor makt over menneskene, og å gi etter for den er så stor en synd at Guds Sønn måtte underkaste seg en slik prøve, viser det hvor betydningsfullt det er å ha appetitten under kontroll av forstanden. Vår frelser fastet i nesten seks uker for på menneskenes vegne å kunne seire over appetitten. Hvordan kan da mennesker som bekjenner seg til å være kristne og ha en opplyst samvittighet og Kristus som sitt eksempel, ligge under for vaner som svekker kropp og sjel? Det er en sørgelig kjensgjerning at egenkjærlige vaner som er farlige for helsen og svekker moralen, i vår tid slavebinder en stor del av kristenheten.PFG1 280.1

Mange som sier de er kristne, spør ikke om grunnen til at Kristus måtte faste og lide så lenge i fristelsens ødemark. Hans lidelser skyldtes ikke sult så meget som hans forståelse av de fryktelige følger for menneskene av å gi etter for appetitt og sanselighet. Han visste at appetitten ville bli menneskenes avgud, som ville få dem til å glemme Gud og hindre dem i å bli frelst. — “The Review and Herald”, 18. aug. og 1. sept. 1874.PFG1 280.2