“Jeg er oppstandelsen og livet” (Joh 11,25). Han som sa: “Jeg gir mitt liv for siden å ta det tilbake” (Joh 10,17), kom frem fra graven til liv som var i ham. Det menneskelige døde, det guddommelige døde ikke. I sin guddommelighet hadde Kristus makt til å bryte gravens lenker. Han erklærer at han har liv i seg selv som han kan gi dem han vil.PFG1 297.1

Alle skapte vesener lever ved Guds vilje og makt. De får del i Guds Sønns liv. Uansett hvor dyktige og begavede de er, og hvor store evner de har, sitt liv får de fra ham som er kilden til alt liv. Han er livets opphav, livets kildespring. Bare han som alene har udødelighet og bor i lys og liv, kunne si: “Jeg har makt til å gi mitt liv og makt til å ta det igjen” (Joh 10,18).PFG1 297.2

Jesu ord: “Jeg er oppstandelsen og livet,” ble tydelig hørt av de romerske soldater som voktet graven. Hele Satans hær hørte dem. Vi forstår dem når vi hører dem. Kristus var kommet for å gi sitt liv som løsepenge for mange. Som den gode hyrde gav han sitt liv for fårene. Gud viste sin rettferdighet da han håndhevet sin lov ved å fullbyrde straffen. Dette var den eneste måten loven kunne bli håndhevet på og erklært rettferdig, hellig og god. Det var den eneste måten å få påvist hvor forferdelig synden er, og å få opprettholdt den guddommelige autoritets ære og majestet.PFG1 297.3

Guds rikes lov skulle bli gjort stor og herlig ved Guds enbårne Sønns død. Kristus bar verdens syndeskyld. Det eneste som kan redde oss, er Guds Sønns inkarnasjon og død. Han kunne lide fordi han ble holdt oppe av Guddommen. Han kunne holde ut fordi han var uten flekk og lyte. Kristus seiret på menneskenes vegne ved å bære den rettferdige straffen. Han både sikret menneskene liv og gjorde loven stor og herlig.PFG1 298.1

Kristus fikk rett til å gi udødelighet. Det liv han la ned som menneske, tok han igjen og gav det til menneskeheten. Han sier: “Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod” (Joh 10,10). “Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag” (Joh 6,54). “Men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri mer tørste. Det vann jeg vil gi ham, skal bli en kilde i ham med vann som veller fram og gir evig liv” (Joh 4,14).PFG1 298.2

Alle som ved tro på Kristus er ett med ham, får en erfaring som gir evig liv. “Likesom Faderen, den levende, har sendt meg, og jeg har liv ved ham, slik skal også den som spiser meg, ha liv ved meg” (Joh 6,57). Han “blir i meg og jeg i ham” (vers 56). “Jeg skal reise ham opp på den siste dag” (vers 54). “For jeg lever, og dere skal også leve” (Joh 14,19).PFG1 298.3

Kristus ble ett med menneskeheten for at den skulle kunne bli ett i ånd og liv med ham. I kraft av denne forening og i lydighet mot Guds ord, blir hans liv deres liv. Han sier til den botferdige: “Jeg er oppstandelsen og livet” (Joh 11,25). Kristus ser på døden som en søvn — en søvn i stillhet og mørke. Han taler om den som om den har liten betydning. “Den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø,” sier han (vers 26). “Den som holder fast på mitt ord, skal aldri i evighet kjenne døden” (Joh 8,51). For den troende betyr døden lite. Døden er bare en søvn. Gud skal “ved Jesus også f_re dem som er sovnet inn, fram sammen med ham” (l Tess 4,14).PFG1 298.4

Mens kvinnene vitnet om den oppstandne frelser, og mens Jesus ventet på å åpenbare seg for en stor mengde av sine etterfølgere, fant en annen begivenhet sted. De romerske soldatene som holdt vakt, fikk se den mektige engelen som også sang seierssangen da Jesus ble født, og de hørte englene som nå sang forløsningens sang. Ved synet av dette besvimte de og lå som døde. Da det himmelske følge ble skjult for deres blikk, reiste de seg og skyndte seg ut mot hageporten så fort deres skjelvende ben kunne bære dem. De sjanglet som beruset eller blinde, og likbleke fortalte de alle de møtte, om det forunderlige de hadde vært vitne til. Budbærere løp i forveien til øversteprestene og rådsherrene og forklarte så godt de kunne om de forunderlige beg;venheter som hadde funnet sted.PFG1 299.1

Soldatene var først på vei til Pilatus, men prestene og rådsherrene sendte bud om at de først skulle komme til dem. Disse råbarkede soldatene var et underlig skue, der de vitnet om Jesu oppstandelse og.om gravene som hadde åpnet seg, og de mange som legemlig hadde stått opp. De hadde ikke hatt tid til å tenke ut eller si noe annet enn sannheten. Men rådsherrene likte ikke denne rapporten. De visste at de underfulle begivenhetene som hadde funnet sted — det overnaturlige mørket, det store jordskjelvet — ikke kunne unngå å gjøre sin virkning. Og de la straks planer om hvordan de skulle kunne bedra folket. Soldatene ble bestukket for å fortelle en løgn. — “The Youth’s Instructor”, 4. aug. 1898.PFG1 299.2

Kristus — livgiveren*

Førstegrøden*