“Derfor, hvis noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til” (2 Kor 5,17). Det er bare guddommelig kraft som kan gi menneskehjertet nytt liv og fylle sjelen med Kristi kjærlighet, noe som alltid gir seg utslag i kjærlighet til dem han døde for. Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse. Når en person er omvendt til Gud, får han ny motivering. Han elsker det Gud elsker, for med den gylne lenken er livet da bundet til de urokkelige løfter i Jesu liv. Kjærlighet, glede og fred og en ubeskrivelig takknemlighet vil fylle sjelen, og de som blir velsignet på den måten, vil si: “Du bøyer deg ned og gjør meg stor.” (Sal 18,36).PFG1 332.1

Men de som venter å få se en magisk forandring av sin karakter, uten en energisk innsats i kampen mot synden, vil bli skuffet. Vi har ingen grunn til å være redd, så lenge vi ser hen til Jesus, ingen grunn til å tvile på at han helt og fullt kan frelse dem som kommer til ham. Men vi må stadig være på vakt for at vår gamle natur på ny ikke skal få overtaket, og for at fienden ikke skal klare å legge en snare for oss som igjen gjør oss til hans fanger. Vi må arbeide på vår frelse med frykt og beven, for det er Gud som virker i oss både å ville og gjøre etter hans gode vilje. Med våre begrensede muligheter skal vi være like hellige på vårt område som Gud er hellig på sitt område. Så langt det er mulig skal vi åpenbare den guddommelige karakters sannhet, kjærlighet og storhet. Som seglet setter sitt stempel på vokset, må Den Hellige Ånd få sette sitt stempel på sjelen, og da bærer den Kristi bilde.PFG1 332.2

Vi må alle vokse i åndelig erfaring. Ofte kommer vi til kort i våre forsøk på å etterligne det guddommelige mønster. Vi vil ofte måtte bøye oss og gråte ved Jesu.føtter, fordi vi feiler og kommer til kort, men vi må ikke miste motet. Vi må be mer inderlig, tro mer helt og forsøke igjen med et fastere forsett å vokse opp til å ligne vår Herre. Når vi ikke stoler på vår egen styrke, vil vi sette lit til vår gjenløsers styrke og prise Gud som er vår frelser og Herre.PFG1 333.1

Der hvor det er forbindelse med Jesus, er det kjærlighet. Uansett hva vi ellers bærer av frukt, gagner det intet hvis kjærligheten mangler. Kjærlighet til Gud og nesten er selve kjernen i vår kristentro. Ingen kan elske Kristus uten å elske hans barn. Når vi er forenet med Kristus, har vi hans sinnelag. Renhet og kjærlighet vil da prege karakteren, og ydmykhet og sannhet vil styre livet. Selve ansiktsuttrykket endrer seg. Når Kristus bor i hjertet, er han en forvandlende kraft, og det ytre bærer vitnesbyrd om den fred og glede som bor i det indre. Vi opptar i oss Guds kjærlighet som grenen tre\ker næring fra vintreet. Hvis vi er podet inn i Kristus, og fiber for fiber er blitt forenet med det levende vintre, vil vi bevise det ved å bære rikelig med levende frukt.PFG1 333.2

Hvis vi er forenet med lyset, vil vi være lysbærere, og med våre ord og gjerninger vil vi reflektere lyset til verden. De som er sanne kristne, er bundet med den kjærlighetens lenke som binder himmel og jord sammen og knytter forbindelsen mellom skrøpelige mennesker og en allmektig Gud. Lyset som skinner i Jesu Kristi ansikt, skinner inn i hans etterfølgeres hjerter, til Guds ære.PFG1 333.3

Vi blir forandret ved det vårt sinn er opptatt av. Når vi mediterer over fullkommenheten hos den guddommelige modell, vil vi lengte etter å bli helt annerledes enn vi er nå og å bli fornyet så vi kan bære hans bilde og få del i hans renhet. Det er ved tro på Guds Sønn at forandringen i karakteren finner sted, så vredens barn blir Guds barn. De går over fra døden til livet, de blir Åndens mennesker og tolker det som hører Ånden til. Guds visdom opplyser deres sinn, og de ser de underfulle ting i Guds lov. Når mennesker blir omvendt ved sannheten, skjer forvandlingen av karakteren, og de vinner stadig ny kunnskap. De som blir lydige mot Gud, får Kristi sinnelag, og Guds vilje blir deres vilje.PFG1 333.4

De som ikke holder noe tilbake, men lar seg lede helt av Guds And, vil finne at deres sinn utvikles og deres oppfatningsevne vokser. I tjenesten for Gud får de en opplæring som ikke er ensidig og utilstrekkelig. De utvikler ikke en ensidig karakter, men får en symmetrisk og velutviklet karakter. Karaktersvakheter som gav seg utslag i ubesluttsomhet og vankelmodighet, blir overvunnet, for de som stadig holder seg nær til Gud, har et slikt forhold til Jesus at de får hans sinnelag. De blir ett med Kristus og får sunne og faste prinsipper. Oppfatningsevnen blir klar, og de får del i den visdom som kommer fra Gud.PFG1 334.1

Jakob sier: “Er noen av dere vis og forstandig, da må han vise det i gjerning, i et rett liv preget av den tålsomhet som visdommen gir” (Jak 3,13). “Men visdommen ovenfra er først og fremst ren, dernest fredsæl, forsonlig og føyelig, rik på barmhjertighet og gode frukter, upartisk og uten hykleri. Og rettferds frukt blir sådd i fred og vokser fram for dem som stifter fred” (Jak 3,17.18). De som drikker av frelsens beger og påkaller Herrens navn, vil ha en slik visdom. Denne frelse som gir overtrederne tilgivelse, tilbyr den rettferdighet som tåler å bli gransket av den allvitende Gud, den gir seier over Guds og menneskets mektige fiende, gir evig liv og glede til dem som tar imot den, og er til glede for dem som er fattige i seg selv.PFG1 334.2

Lignelsen om det tapte får

Den vakre lignelsen som Jesus fortalte om den bortkomne sauen og gjeteren som lot de nittini være ute på marken, og drog utror å lete etter den som var blitt borte, er et bilde på Kristi oppgave, synderens tilstand og den glede det er i himmelen over en synder som blir frelst. Det var ikke en likeglad gjeter som tellet saueflokken og sa: Jeg har nittini, og det vil være for mege bry å dra ut og lete etter den som mangler. Den kommer sikkert tilbake, og da skal jeg slippe den inn, men jeg kan ikke dra ut og lete.” Nei, så snart sauen er blitt borte, teller gjeteren flokken om og om igjen, og når han er sikker på at det mangler en sau, hviler han ikke. Han lar de nittini være igjen ute på marken, og selv om natten er mørk og stormfull, om veien er lang og farlig og dagen har vært slitsom, gir han seg ikke før han har funnet den bortkomne sauen. Så legger han den trette og redde sauen på skulderen, og full av takknemlighet over at letingen ikke har vært forgjeves, bærer han den tilbake til flokken. Hans takknemlighet gir seg uttrykk i lovsang, og han kaller sammen venner og naboer og sier: “Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.” Slik er det når en som er -kommet bort, blir funnet av fårenes store hyre. Da gleder englene seg. “På samme måte blir det større glede i himmelen over en synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger til omvendelse” (Luk 15,7.) — “The Signs of the Times”, 26. des. 1892.PFG1 335.1

Kom, let og finn*

Kristus — vår øversteprest*