Bønn er nødvendig i våre hjem, i menigheten og i arbeidet for medmennesker. Det er få som forstår betydningen av inderlig bønn. Hvis menigheten oftere var samlet til bønn, ville den slippe å komme til kort i så mange forhold. Den som holder ut i bønn til Gud, blir rikt belønnet.PFG1 112.1

Når menigheten våkner og forstår hvilket høyt og hellig kall den har, vil medlemmene be mer inderlig om Den Hellige Ånd. På en klarere måte vil de se hva som må gjøres for dem som ikke kjenner Gud. Vi har fått det løfte at Gud drar nær til alle som søker ham.PFG1 112.2

Menigheten må bli født på ny til et levende håp “ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde! Vi skal få en arv som aldri forgår og ikke flekkes til eller visner” (l Pet 1,3.4). Når menigheten våkner og forstår hva som må gjøres for verden, vil medlemmene gjøre en innsats for dem som ikke kjenner Bibelens sannheter. Nøysomhet må prege vår daglige ferd, og vi må våke og be så ikke noe skal skjemme vårt liv. V åre medmennesker må kunne se at den som venter å få sine bønner besvart, må leve etter de prinsipper han hevder.PFG1 112.3

Menigheten vil ikke bli sløv så lenge medlemmene søker hjelp fra nådens trone, og ikke svikter når det gjelder å advare dem som står på avgrunnens rand. Medlemmene i en aktiv, virksom menighet vil klart forstå hva det vil si å bære Kristi åk og samarbeide med ham.PFG1 112.4

Himmelen søker gudhengitte mennesker som Herren kan bruke til å komme i forbindelse med sitt folk og med verden. Han vil kunne benytte en menighet som helliger seg til ham og er villig til å ofre av sine midler. Han vil fylle dem med sin Ånd og med kraft, særlig i denne tiden hvor Satan arbeider så intenst på å villede både predikanter og legfolk. Hvis Guds tjenere var innstilt på å samarbeide med ham, ville han være med dem på samme måte som han var med sine første disipler.PFG1 113.1

Vil menigheten ikke våkne opp til sitt ansvar? De som er villige til å vie seg til oppgaven med alt de er og har, vil Gud fylle med Kristi Ånd. Kristus var den største misjonær verden noen gang har sett. Når Guds folk blir fylt med denne Ånd, vil de ikke lenger være kraftløse. — Manuskript 59, 1898.PFG1 113.2

Vår karakter

Herren tillater oss å komme i situasjoner som utvikler vår karakter. Vi vokser i vår kristelige erfaring når vi gir Herren det som tilkommer ham av tiende og gaver. Dere har alle møtt vanskeligheter i livet. Det lærer oss å ha tillit til Gud og søke ham mer inderlig i bønn. Vår tro vokser med våre erfaringer. Lidelsen lutrer og renser vår tro og vår karakter. Det er i de vanskelige dager Kristus blir dyrebar for oss. Dere vil få grunn til å si: “Jeg venter på ham som vil drepe meg” (Job 13,15). Farer, lidelser, sorg og død gir oss anledning til å bekjenne vår tro på Kristus. ...PFG1 113.3

Det betyr alt for oss at vi godtar Herrens ledelse av vårt liv. Vår innstilling er derfor bestemmende for vårt liv og vår karakter. Alle kan gjøre fremgang, men de må også vite at alt ikke kan være som de selv ønsker. Jesu liv og lære må være vårt studium. Han skader aldri noen, men leger alt han rører ved. — Brev 135, 1897.PFG1 113.4

Ydmykhet og tro

Det er ikke penger, evner, kunnskap og veltalenhet som teller i den oppgaven vi har i denne tiden, men tro og ydmykhet. De arbeidere som villig strever og ofrer for sin Herre og mester, vil ikke la seg stanse om evangeliets sannheter møter motstand. Betingelsen for fremgang er samarbeid med Kristus. I likhet med ham må vi gråte over dem som ikke gråter over seg selv, og be for dem som ikke ber for seg selv. — Manuskript 24, 1903.PFG1 114.1

Det skjer i hast

Når Gud og mennesker samarbeider,har Herrens verk fremgang. Men Herren har også muligheter som mennesket ikke kjenner noe til. Engler må somme tider utføre den gjerning som var tildelt mennesker som ikke tok imot Guds kall. -’ “Review and Herald”, 15. des. 1885.PFG1 114.2

På ethvert sted*

Innledning