Innledning

Etter ønske fra kjære venner har jeg sagt meg villig til å gi en kort beskrivelse av mine erfaringer og syner, med det håp at de vil oppmuntre og styrke de ydmyke, troende Herrens barn.HH 7.1

Da jeg var 11 år ble jeg omvendt, og 12 år gammel ble jeg døpt og sluttet meg til Metodistkirken. Da jeg hørte William Miller holde sin andre møteserie i Portland, Maine, var jeg 13 år. På den tiden følte jeg at jeg ikke helt hadde overgitt mitt liv til Gud og var uforberedt til å møte Jesus. Og da menighetsmedlemmer og syndere ble invitert til å komme fram til forbønn, var jeg rask til å benytte anledningen, for jeg visste at en stor forvandling måtte skje med meg, for å forberede meg for himmelen. Min sjel tørstet etter hel og fullkommen frelse, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle oppnå den.HH 7.2

I 1842 gikk jeg ofte på møter om Jesu andre komme, i Portland, Maine, og jeg trodde fullt og fast at Herrens komme var nær. Jeg lengtet sterkt etter frelse og hel overgivelse til Guds vilje. Dag og natt kjempet jeg for å komme i besittelse av denne dyrebare skatten, som ikke kunne kjøpes for all jordens rikdommer. Mens jeg lå bøyd i bønn til Gud for å oppnå denne velsignelsen, ble plikten til å gå og be på et offentlig bønnemøte vist meg. Jeg hadde aldri bedt høyt på møter før og kviet meg for denne plikten, fordi jeg fryktet at jeg ville bli forvirret hvis jeg skulle begynne å be offentlig. Hver gang jeg ba til Herren i enerom, ble jeg minnet om denne uoppfylte plikten, så jeg sluttet å be. Jeg ble deprimert og dypt fortvilet.HH 7.3

Denne sinnstilstanden varte i tre uker, uten at et eneste lysglimt trengte gjennom det mørket som omga meg. Da fikk jeg to drømmer som ga meg et svakt glimt av håp. Etter dette åpnet jeg mitt hjerte for min trofaste mor. Hun fortalte meg at jeg ikke var fortapt og anbefalte meg å gå og snakke med bror Stockman, som da forkynte for adventfolket i Portland. Jeg hadde stor tiltro til ham, for han var en trofast og elsket Kristi tjener. Det han sa oppmuntret meg og ga meg håp. Jeg vendte hjem og gikk til Herren i bønn, og ga det løftet at jeg ville gjøre og tåle hva som helst for at Jesus skulle smile til meg. Den samme plikten ble vist meg. Det ble holdt et bønnemøte den kvelden, hvor jeg deltok. Da de andre bøyde seg for å be, knelte jeg også skjelvende ned. Etter at to eller tre hadde bedt, begynte jeg å be før jeg var klar over hva jeg gjorde, og Guds løfter så da ut for meg som mange dyrebare perler som man kunne få bare ved å be om dem. Byrden og engstelsen som jeg hadde vært fylt av, forlot meg mens jeg ba, og Guds velsignelse kom over meg som lett regn. Jeg priste Gud for det jeg følte, men jeg lengtet etter mer. Jeg kunne ikke bli tilfreds før jeg følte meg ett med Gud. Ubeskrivelig kjærlighet til Jesus fylte min sjel. Bølge etter bølge av herlighet strømmet gjennom meg, inntil kroppen min var helt stiv. Jeg sanset ikke noe, unntatt Jesus og denne herligheten, og jeg registrerte ikke hva som hendte rundt meg.HH 8.1

Denne kropps- og sinnstilstanden varte lenge. Da jeg igjen ble oppmerksom på det som skjedde rundt meg, var alt som forvandlet. Alt så vidunderlig og nytt ut, som om alle ting smilte og priste Gud. Etter det var jeg villig til å fortelle om Jesus overalt. I seks måneder var det ikke noe som formørket mitt sinn. Min sjel øste daglig av frelsens kilde. Jeg tenkte at de som elsket Jesus, ville se fram til hans komme og gikk til et møte i klassen og fortalte dem hva Jesus hadde gjort for meg, og hvilken fullkommen fred jeg opplevde ved troen på at Herren ville komme igjen. Klasseforstanderen avbrøt meg og sa: “Ved metodismen.” Men jeg kunne ikke gi metodismen æren når det var Kristus og håpet om hans snare komme som hadde gjort meg fri.HH 8.2

De fleste i min fars familie trodde fullt og helt på Jesu gjenkomst, og syv av oss ble på en gang kastet ut av Metodistkirken, fordi vi vitnet om denne herlige sannheten. På denne tiden var profetens ord svært dyrebart for oss: “Hør Herrens ord, dere som er forferdet over hans ord! Deres brødre som hater dere, som støter dere fra seg for mitt navns skyld, de sier: La Herren vise sin herlighet, så vi kan få se at dere blir glade! Men de skal bli til skamme” (Jes 66,5).HH 9.1

Fra da av og fram til desember 1844, var mine gleder, prøvelser og skuffelser lik dem som mine kjære venner blant adventfolket opplevde. Det var på denne tiden jeg besøkte en av våre adventsøstre. En morgen knelte vi rundt familiens samlingssted. Det var ingen sterkt følelsesbetont anledning, og det var bare fem av oss til stede, alle kvinner. Mens jeg ba, kom Guds kraft over meg som jeg aldri før hadde følt den. Jeg var omgitt av Guds herlighet, og det virket som jeg steg høyere og høyere opp fra jorden, og jeg ble vist litt av adventfolkets reise til den hellige by, som er beskrevet på de neste sidene.HH 9.2