Kapittel 31—Guds gave til menneskene

Jeg er blitt vist Guds store kjærlighet og storsinn ved å la sin Sønn dø, så menneskene kunne få tilgivelse og et nytt liv. Jeg ble vist Adam og Eva, som hadde det privilegium å kunne oppleve den skjønne og vakre Edens hage. De hadde lov til å spise av alle trærne i hagen, unntatt ett. Men slangen fristet Eva og hun fristet sin mann, og begge spiste av den forbudte frukten. De brøt Guds bud og ble syndere. Nyheten spredte seg i himmelen, og alle harpene stilnet. Englene sørget og var redde for at Adam og Eva igjen ville strekke seg etter frukten og spise av livets tre og bli udødelige syndere. Men Gud sa at han ville jage overtrederne ut av hagen. Kjeruber og et flammende sverd ville vokte veien til livets tre, så mennesket ikke lenger kunne spise av dets frukter, som gjør en udødelig.HH 117.1

Sorg fylte himmelen da det ble klart at mennesket var fortapt, og at den verden som Gud hadde skapt, ville bli befolket av dødelige mennesker, dømt til et liv i elendighet, sykdom og død. Det var ikke noen annen utvei for overtrederne. Hele Adams familie måtte dø. Da så jeg den kjærlige Jesus og iakttok et uttrykk av sympati og sorg i ansiktet hans. Snart så jeg ham nærme seg det herlige lyset som omga Faderen. Min ledsagende engel sa: “Han er i en alvorlig samtale med sin Far.” Englene virket dypt bekymret mens Jesus talte med sin Far. Det herlige lyset som omga Faderen, innhyllet ham tre ganger. Den tredje gangen han kom fra sin Far, kunne vi se skikkelsen hans. Ansiktsuttrykket hans var rolig, uten spor av forvirring og uro. Det skinte med en kjærlighet som ord ikke kan beskrive. Så fortalte han englene at det var en utfrielse for den fortapte menneskehet. Han hadde gått i forbønn hos Faderen og hadde fått tillatelse til å gi sitt liv som løsepenger for menneskerasen, til å bære dens synder og ta dødsstraffen på seg selv. På denne måten ble en vei åpnet så de kunne få tilgivelse for sine overtredelser. Ved hans blods fortjeneste og ved lydighet ville de kunne komme tilbake til hagen som de var drevet ut av. Da ville de igjen få adgang til den herlige, udødelige frukten på livets tre som de nå hadde mistet all rett til.HH 117.2

Glede, usigelig glede, fylte himmelen, og det himmelske kor uttrykte sin respekt og tilbedelse med sang. De slo an sine harper og sang en tone høyere på grunn av den store barmhjertighet og generøsitet Gud hadde vist, ved å tillate sin eneste kjære Sønn å dø for en opprørsk menneskerase. De priste og tilba Jesus for hans selvfornektende offer, fordi han av egen vilje gikk med på å forlate Faderens nærhet og var villig til å tilbringe et liv i lidelse og nød og dø en vanærende død, så han kunne gi liv til andre.HH 118.1

Engelen sa: “Tror dere at Faderen ofret sin egen kjære Sønn uten kamp? Nei, nei.” Det var en kamp selv for himmelens Gud, enten å la en skyldig menneskehet gå fortapt eller å la sin kjære Sønn dø for den. Englene var så interesserte i menneskets frelse at det var noen blant dem som var villige til å ofre sin egen herlighet og gi sitt liv for en fortapt menneskehet. “Men det ville ikke være tilstrekkelig,” sa min ledsagende engel. Overtredelsen var så stor at en engels liv ikke kunne betale gjelden. Intet mindre en Guds Sønns død og midlertjeneste kunne betale gjelden og frelse den fortapte menneskehet fra et liv i håpløs sorg og elendighet.HH 118.2

Men den oppgaven som ble tildelt englene var å stige opp og ned fra herligheten med styrkende balsam, for å mildne Guds Sønns lidelsesfylte liv. De tjente Jesus. Deres oppgave var også å beskytte nådens undersåtter mot de onde engler og skjerme dem mot det mørket som Satan hele tiden omga dem med. Jeg så at det var umulig for Gud å forandre sin lov for å frelse den fortapte menneskehet. Derfor tillot han sin elskede Sønn å dø for menneskenes overtredelser.HH 118.3