Kapittel 48—Jesu korsfestelseDet store frafallet

Jeg ble brakt ned til den tidsalder da hedenske avgudsdyrkere ubarmhjertig forfulgte og drepte de kristne. Blodet flommet i striestrømmer. Adelige, middelklassesfolkogvanlige mennesker ble alle sammen drept uten barmhjertighet. Velstående familier ble fattige, fordi de ikke ville avsverge sin tro. Men til tross for den forfølgelse og de lidelser som disse kristne ble utsatt for, ville de ikke senke banneret. De holdt sin religion ren. Jeg så at Satan jublet og triumferte over deres lidelser. Men Gud så på sine trofaste martyrer med stor anerkjennelse. De kristne som levde i denne fryktelige tiden var høyt elsket av ham, fordi de var villige til å lide for hans skyld. Enhver lidelse som de holdt ut, økte deres belønning i himmelen.HH 184.1

Selv om Satan jublet over de helliges lidelser, var han allikevel ikke tilfreds. Han ønsket kontroll over sinnet, så vel som kroppen. De lidelsene som de ble utsatt for, drev dem bare nærmere Herren, fikk dem til å elske hverandre og gjøre dem mer engstelige enn noensinne for å krenke ham. Satan ønsket å få Gud til å bli misfornøyd med dem. Da ville de miste sin styrke, sitt mot og sin fasthet. Selv om tusener ble drept, stod andre opp og tok deres plass. Satan så at han holdt på å miste sine undersåtter. For selv om de holdt ut forfølgelse og død, var de allikevel skjult i Jesus Kristus, og ville bli undersåtter i hans kongerike. Derfor la Satan planer om å bekjempe Guds regjering med større suksess og seire over menigheten. Han ledet de hedenske avgudsdyrkerne til å ta imot en del av den kristne tro. De bekjente å tro på Kristi korsfestelse og oppstandelse og foreslo å gå sammen med Jesu etterfølgere, uten at de var omvendt av hjertet. Å, for en fryktelig fare for menigheten. Det var en tid full av angst. Noen tenkte at hvis de gikk med på å gå sammen med disse avgudsdyrkerne, som hadde tatt imot en del av den kristne tro, kunne det føre til deres fulle omvendelse. Satan søkte å forfalske Bibelens læresetninger.HH 184.2

Jeg så at banneret til sist ble senket, og at hedningene sluttet seg sammen med de kristne. Selv om disse avgudsdyrkerne bekjente at de var omvendt, tok de sine avguder med seg inn i menigheten. De endret bare objektet for sin tilbedelse til bilder av helgener, ja til og med bilder av Kristus og Maria, hans mor. Mens Kristi etterfølgere gradvis forente seg med dem, ble den kristne religion fordervet, og menigheten mistet sin renhet og kraft. Noen nektet å forene seg med dem. Disse beholdt sin renhet og tilba Gud alene. De ville ikke bøye kne for noe bilde oppe i himmelen eller nede på jorden.HH 185.1

Satan jublet over at så mange falt. Så egget han opp den falne menigheten til å tvinge dem som holdt fast på troens renhet, til enten å gå over til deres seremonier og avgudsdyrkelse, eller å bli drept. Forfølgelsens brann ble igjen tent mot Kristi sanne menighet, og millioner ble drept uten barmhjertighet.HH 185.2

Dette ble framstilt for meg på følgende måte: En stor gruppe av hedenske avgudsdyrkere bar på et sort banner, hvor det var tegnet figurer av solen, månen og stjernene. Denne gruppen så ut til å være meget fiendtlig og sint. Så fikk jeg se en annen gruppe som bar et rent hvitt banner, hvor det var skrevet: “Renhet og hellighet for Gud.” Ansiktene deres ga uttrykk for fasthet og himmelsk overgivelse. Jeg så at de hedenske avgudsdyrkerne nærmet seg dem. Det ble et stort blodbad. Den kristne gruppen ble redusert, men allikevel sluttet den seg nærmere sammen og holdt fastere om banneret. Selv om mange falt, fylket andre seg rundt banneret og overtok de ledige plassene.HH 185.3

Jeg så at gruppen med avgudsdyrkere rådslo seg imellom. Da de mislyktes i å få de kristne til å gi etter, ble de enige om en annen plan. Jeg så at de senket banneret sitt, nærmet seg den trofaste kristne gruppen og satte fram forslag til den. Til å begynne med ble deres forslag helt avvist. Deretter så jeg at den kristne gruppen rådslo sammen. Noen sa at de skulle senke banneret, godta forslagene og redde sine liv, slik at de senere kunne vinne styrke til å heise banneret blant hedningene. Noen få ville imidlertid ikke gå med på denne planen, men valgte besluttsomt heller å dø med løftet banner, enn å senke det. Deretter så jeg mange senke banneret og slutte seg til hedningene. Men de besluttsomme og trofaste ville gripe det og løfte det høyt igjen. Jeg så at personer hele tiden forlot den gruppen som bar det rene banneret og sluttet seg til avgudsdyrkerne under det sorte banneret. De forfulgte dem som bar det hvite banneret. Mange ble drept, men allikevel ble det hvite banneret holdt høyt, og troende ble reist opp som samlet seg rundt det.HH 186.1

Jødene, som først tente hedningenes raseri mot Jesus, unnslapp ikke straff. I rettssalen, mens Pilatus nølte med å fordømme Jesus, skrek de rasende jødene: “Hans blod komme over oss og over våre barn” (Matt 27,25). Oppfyllelsen av denne fryktelige forbannelsen som de nedkalte over sine egne hoder, har den jødiske nasjon fått oppleve. Hedningene, og de som kaller seg kristne i navnet, er begge blitt deres fiender. Disse bekjennende kristne tenkte i sin iver etter å tjene Kristus, som jødene korsfestet, at jo flere lidelser de kunne påføre dem, desto mer tilfreds ville Gud bli. Mange av de vantro jødene ble derfor drept, mens andre ble jaget fra sted til sted og ble avstraffet på alle tenkelige måter.HH 186.2

Blodet til Jesus og disiplene, som de hadde drept, var over dem, og de ble hjemsøkt av fryktelige straffedommer. Guds forbannelse hvilte over dem. De ble til et ordtak og spott blant hedningene og de såkalte kristne. De ble nedverdiget, unngått og avskydd, som om Kains merke var på dem. Jeg så at Gud likevel på en bemerkelsesverdig måte hadde bevart dette folket og spredt det over verden, så alle kunne se at de var spesielt hjemsøkt av Guds forbannelser. Jeg så at Gud hadde vendt seg bort fra jødene som en nasjon, men at enkeltindivider blant dem likevel vil bli omvendt. De vil bli i stand til å rive sløret fra sine hjerter og se at profetien som omhandler dem er blitt oppfylt. De vil ta imot Jesus som verdens frelser og se sin nasjons store synd ved å forkaste og korsfeste ham.HH 186.3