Kapittel 44—Jesu korsfestelseStefanus' død

Tallet på disipler i Jerusalem økte, og mange av prestene ble lydige mot sannheten. Stefanus, full av tro, gjorde store under og mirakler blant folket. De jødiske lederne ble enda mer rasende da de så prester vende seg bort fra sine tradisjoner og ofringer og ta imot Jesus som det store offer. Med kraft fra det høye irettesatte Stefanus de vantro prestene og de eldste og opphøyde Jesus. De kunne ikke imøtegå den visdom og kraft han talte med. Da de så at de ikke kunne overvinne ham, leide de menn til å sverge falskt om at de hadde hørt ham tale blasfemiske ord mot Moses og mot Gud. De egget opp folket og grep Stefanus, og ved hjelp av falske vitner anklaget de ham for å tale imot templet og loven. De bevitnet at de hadde hørt ham si at denne Jesus av Nasaret ville ødelegge de skikkene som Moses hadde gitt dem.HH 171.1

Mens Stefanus stod foran dommerne sine, skinte Guds herlighets lys over ansiktet hans. “Alle som satt i Rådet, stirret på ham, og de så at hans ansikt var som en engels ansikt” (Apg 6,15). Da han ble bedt om å svare på de anklager som var rettet mot ham, begynte han med Moses og profetene og ga et tilbakeblikk i Israels barns historie om hvordan Gud hadde behandlet dem. Han viste hvordan Kristus hadde blitt forutsagt i profetiene. Han viste til templets historie og erklærte at Gud ikke bor i templer laget med menneskehender. Jødene tilba templet, og de ble mer forbitret over noe som ble talt imot denne bygningen, enn over noe som hadde blitt sagt imot Gud. Mens Stefanus talte om Kristus og beskrev templet, så han at folket forkastet hans ord. Og uredd irettesatte ham dem: “Dere stivnakker og uomskårne på hjerter og ører! Dere står alltid Den Hellige Ånd imot” (Apg 7,51). Mens de holdt sin religions ytre forordninger, var deres hjerter demoralisert og fylt av dødelig ondskap. Han nevnte deres fedres ondskap ved å forfølge profetene og erklærte at disse som han nå talte til, hadde begått en større synd ved å forkaste og korsfeste Kristus. “Hvem av profetene ble ikke forfulgt av deres fedre? De drepte dem som forut forkynte at Den Rettferdige skulle komme, han som dere nå har forrådt og myrdet” (Apg 7,52).HH 171.2

Etter at disse enkle, rammende sannhetene var sagt, ble prestene og rådsherrene rasende og kastet seg over Stefanus, mens de skar tenner. “Men han var fylt av Den Hellige Ånd og rettet blikket opp mot himmelen. Han så Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd,” og sa: “Se, jeg ser himmelen åpnet, og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd!” Folket ville ikke høre ham. “De skrek med høy røst og holdt seg for ørene, og stormet alle som en inn på ham. De drev ham ut av byen og steinet ham.” Og han knelte ned og ropte med høy røst: “Herre, tilregn dem ikke denne synd!”(Apg 7,55-60).HH 172.1

Jeg så at Stefanus var en mektig Guds mann, spesielt reist opp til å fylle en viktig plass i menigheten. Satan jublet over hans død, for han visste at disiplene ville føle savnet av ham sterkt. Men Satans triumf var kort, for blant dem som var vitne til Stefanus' død, var det en som Jesus ville åpenbare seg for. Saulus deltok ikke i steiningen av Stefanus, men han sa seg enig i hans død. Han var ivrig etter å forfølge Guds menighet. Han lette dem opp, grep dem i deres hjem og overga dem til dem som ville drepe dem. Saulus var en evnerik mann med høy utdannelse. Hans nidkjærhet og kunnskap gjorde ham høyt verdsatt av jødene, mens han var fryktet blant mange av Kristi disipler. Hans evner ble effektivt utnyttet av Satan til å føre videre hans opprør mot Guds Sønn og mot dem som trodde på ham. Men Gud kan bryte den store motstanders makt og sette fri dem som er fanget av ham. Kristus hadde utsett Saulus til et “utvalgt redskap,” til å forkynne hans navn og styrke hans disipler i deres gjerning og til mer enn å fylle den tomme plassen etter Stefanus.HH 172.2