Loading...
Larger font
Smaller font
Copy
Print
Contents
Ord som lever - Contents
  • Results
  • Related
  • Featured
No results found for: "".
  • Weighted Relevancy
  • Content Sequence
  • Relevancy
  • Earliest First
  • Latest First
    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents

    Det trangsynte selviske sinnelaget

    Det fins ikke noe mer anstøtelig for Gud enn dette trangsynte selviske sinnelaget. Han kan ikke arbeide sammen med noen som legger for dagen disse egenskapene. De er så ufølsomme i overfor påvirkning fra hans ånd.OSLv 292.4

    Jødene var de som først ble kalt til Guds vingård. Derfor følte de seg stolte og selvrettferdige. De hadde alt vært så mange år i Herrens tjeneste. Derved mente de seg berettiget til å få en rikeligere lønn enn andre. Ingenting kunne gjøre dem mer forbitret enn den minste antydning om at hedningene skulle få samme forrett som de selv i ting som hørte Guds rike til.OSLv 292.5

    Kristus advarte disiplene som først fikk kallet til å følge ham. Det var fare for at det samme onde skulle kunne næres blant dem. Han så at den store svakheten i menigheten, og forbannelsen over den, ville bli en ånd gjennomtrengt av selvrettferdighet. Menneskene ville innbille seg at de selv kunne gjøre noe i retning av å fortjene en plass i himmelens rike. Den bedragerske tanken gikk ut på at når de selv hadde gjort visse framskritt, ville Herren tre inn og hjelpe dem. Slik ville det bli rikelig av selvet og ubetydelig av Jesus. Mange som hadde gjort visse framskritt, ville bli oppblåst og mene at de var andre langt overlegne. De ville være ivrige etter smiger og misunnelse straks de ikke ble holdt for å være de fremste. Mot denne fare søker Kristus å verne disiplene.OSLv 293.1

    Alt skryt av fortjenester vi eier i oss selv, er i høy grad malplassert. “Den vise skal ikke rose seg av sin visdom, den sterke ikke av sin styrke, og den rike ikke av sin rikdom! Men den som vil rose seg, skal rose seg av dette at han har forstand og kjenner meg, vet at jeg er Herren som viser miskunn og øver rett og rettferd på jorden. For det er slik jeg vil ha det, lyder ordet fra Herren.”28Jer 9,23.24OSLv 293.2

    Belønningen er ikke en belønning for prestasjoner. Her må hver enkelt vokte seg så han ikke gjør seg til av egen storhet. For alt er av nåde. “Hva skal vi da si om Abraham, vår stamfar? Hva oppnådde han? Dersom han ble rettferdig for Gud på grunn av i sine gjerninger, da hadde han jo noe å rose seg av. Men for Gud hadde han ikke det. Hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig. Den som gjør et arbeid, får lønn etter fortjeneste, ikke av nåde. Annerledes er det med den som ikke har gjerninger, men som tror på ham som erklærer den ugudelige rettferdig. Han får rettferdigheten tilregnet fordi han tror.”29Rom 4,1-5OSLv 293.3

    Derfor er det ingen grunn for noen til å heve seg over de andre eller misunne dem. For ingen har noe egentlig fortrinn framfor den andre, og ingen kan gjøre krav på lønnen som noen egentlig rett.OSLv 293.4

    De første og de siste skal begge få del i den store, evige lønnen, og de første burde med glede hilse de siste velkommen. Den som ser med misunnelse på lønnen som tilfaller en annen, glemmer at han selv er blitt frelst av nåde. Lignelsen om arbeiderne er en advarsel til alle arbeidere, hvor lang deres tjenestetid og hvor omfattende deres arbeid enn måtte ha vært. Lærdommen er denne: Uten kjærlighet til våre brødre, og uten ydmykhet overfor Gud er vi absolutt ingenting. Det er ingen religion i å opphøye selvet. Den som gjør selvforherligelse til sitt mål i livet, vil en gang måtte konstatere at han er blottet for den nåde som alene kan gjøre ham til en kraft i Kristi tjeneste. Overalt hvor en gir etter for stolthet og selvtilfredshet, blir det til hindring i arbeidet.OSLv 294.1

    Det er ikke lengden av den tiden vi har arbeidet i, men den villighet og trofasthet vi har virket med, som gjør arbeidet antagelig for Gud. I all vår tjeneste kreves det en full overgivelse av selvet. Den minste plikt utført med oppriktighet og selvforglemmelse er mer behagelig for Gud enn det største verk skjemt av egoisme. Han ser etter hvor mye av Kristi sinnelag vi har, og hvor mye vårt arbeid åpenbarer av likhet med Kristus. Han ser mer på den kjærlighet og troskap vi arbeider med enn mengden av arbeid vi utfører.OSLv 294.2

    Bare når selviskheten er død, og når kampen for å være den fremste er bannlyst, når takknemlighet fyller hjertet og kjærligheten gjør livet til en vellukt, da - og bare da - kan Kristus bo i sjelen, og vi blir antatt som arbeidere sammen med Gud- Hvor prøvende arbeidet enn måtte bli, så vil ikke den sanne arbeider se på det som meningsløst slit. Han er villig til å anspenne seg til det ytterste, men arbeidet går med liv og lyst, for det blir utført med et glad hjerte. Glede i Gud kommer til uttrykk gjennom Jesus Kristus. Guds barns glede er den samme som var næring og drivkraft i Kristi liv: “Min mat er å gjøre det han vil som har sendt meg, og fullføre hans verk.”30Joh 4,34 Den sanne arbeider er i samklang med herlighetens Herre. Tanken på det mildner alt strev- Den gir viljen kraft. Den gjør sinnet hardført til å tåle hva som enn måtte hende. Å arbeide med et selvforglemmende hjerte, foredlet ved delaktighet i Kristi lidelser, og i bevisstheten om å dele sympatier og oppgaver med ham, får en bølge av hans glede til å løfte livet opp på et høyere plan og bringe hans navn pris og ære.OSLv 294.3

    Her er drivkraften i all sann tjeneste for Gud. Mangler denne kraften, vil de som syntes å være de første, likevel bli de siste. Men ved å eie den vil man bli blant de første, selv om man blir regnet blant de siste.OSLv 295.1

    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents