Loading...
Larger font
Smaller font
Copy
Print
Contents
Ord som lever - Contents
  • Results
  • Related
  • Featured
No results found for: "".
  • Weighted Relevancy
  • Content Sequence
  • Relevancy
  • Earliest First
  • Latest First
    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents

    Innbydelsen ble skjøvet til side

    Alle utfluktene røper at de innbudte hadde forkjærlighet for helt andre ting. Og disse “andre ting” var blitt til et besettende hovedmoment i deres liv. De fortrengte alt annet. Til og med denne innbydelesn som de med et løfte hadde bundet seg til, ble vilkårlig skjøvet til side. En slik hensynsløs likegyldighet var ingenting mindre enn en blodig fornærmelse mot den sjenerøse vennen som hadde innbudt dem.OSLv 156.2

    Ved den store festmiddagen fremstiller Kristus de velsigner, sene han byr menneskene gjennom sitt glade budskap. Han er faktisk selv den store festgaven som bys fram for gjestene. Han er det brødet som kommer ned fra himmelen. Fra hans egen person flyter det formelig ut strømmer av frelse. Herrens budbærere hadde tidlig kunngjort for jødene når og hvordan Kristus skulle komme. De hadde pekt på Kristus som det “Guds Lam, som bærer verdens synd”.4Joh 1,29 I det gjestebudet Gud arrangerte for dem, bød han dem den største gave himmelen overhodet kunne gi, en gave som overgår all menneskelig beregning. Det var Guds kjærlighet som hadde dekt det strålende festbordet. Det var den som hadde sørget for et bugnende vell av gode ting. “Den som spiser av dette brød,” sa Kristus, “skal leve til evig tid.”5Joh 6,51OSLv 157.1

    Men ett er nødvendig for virkelig å ta imot innbydelsen til evangeliets festmåltid. De innbudne må la alle verdslige interesser underordne seg dette ene, nemlig å anta Kristus og hans rettferdighet. Gud ga alt for menneskets skyld. Til gjengjeld ber han mennesket om å tjene ham og å gi denne tjenesten forrang framfor alle jordiske og selviske interesser. Gud kan ikke ta imot et delt hjerte. Det hjertet som er fylt av kjærlighet til jordiske ting, kan ikke samtidig gi seg over til Gud.OSLv 157.2

    Her er en lærdom med gyldighet for evige tider: Vi skal følge Lammet hvor det går. Kristi førerskap er det som må velges. Hans selskap må settes høyere enn selskapet med noen venner på jorden. “Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd.”6Matt 10,37OSLv 157.3

    Rundt familiebordet var det gjerne slik på Kristi tid at de som brøt det daglige brødet, gjentok disse ordene: “Salig er den som får sitte til bords i Guds rike.” Men Kristus viste hvor vanskelig det egentlig var å finne gjester til det bordet som var blitt dekt med gaver til en så uendelig høy pris. De som hørte hva han sa, visste at de hadde vraket innbydelsen til nådens bord. Hele deres lyst sto til verdslig eiendom, rikdom og fornøyelser av denne verden. Alle som en søkte de en utflukt.OSLv 157.4

    Slik er det også i dag. Se igjen på de tomme unnskyldningene som ble ført i marken for å avvise innbydelsen. De dekker hele rekken av unnskyldninger som stadig tjener til å avslå evangeliets sjenerøse tilbud til menneskene. Folk er straks klare til å unnslå seg: De kan ikke ødelegge sine sjanser til verdslig vinning. Å føye seg etter evangeliets krav ville bety et alvorlig handikap for deres “lovende framtid”. Saken er den at de regner sine timelige interesser som langt mer verdifulle enn de evige. Underlig nok: akkurat de velsignelsene de har fått av Gud, blir en hindring, en skillemur mellom dem og deres Skaper, deres Gjenløser. De kan ikke finne seg i å bli avbrutt i sine verdslige forretninger. Derfor sier de til nådens budbringer: “Det er nok for i dag. Gå, men når jeg får god tid, skal jeg tilkalle deg igjen.”7Apg 24,25 Andre gjør stort vesen av de vanskelighetene det ville føre med seg i deres sosiale livsforhold om de skulle ta imot kallet fra Gud. De sier at de ikke kan tåle å forstyrre sitt forhold til slekt og venner. Slik viser de at de er nøyaktig lik menneskene som beskrives i lignelsen. Festens Herre betrakter deres tomme unnskyldninger som et tegn på forakt for hans guddommelige innbydelse.OSLv 157.5

    Så var det mannen som sa: “Jeg har nettopp giftet meg, så jeg kan ikke komme.” Han står for en stor gruppe mennesker. Det er nemlig slett ikke få som lar deres ektemake hindre dem i å akte på kallet fra Gud. Mannen sier: “Jeg kan da ikke følge min overbevisning om hva som er min plikt all den stund min kone er imot det. Hennes innflytelse ville gjøre det ytterst vanskelig for meg å gjennomføre en slik livsplan.” I et annet tilfelle er det hustruen som hører det nådige kallet: “Kom, for nå er det ferdig.” Men så er det hennes tur til å unnslå seg: “Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.” Det hun videre sier, kan uttrykkes omtrent slik: “Som du nok vet, har mannen min blankt avslått innbydelsen deres. Han sier at hans forretning gjør det absolutt umulig å akseptere den. Men jeg må jo følge min mann i alt. Derfor kan heller ikke jeg komme - dessverre.”OSLv 158.1

    I et annet tilfelle er det barnas hjerter som blir sterkest påvirket. De ønsker virkelig å si ja og komme. Men naturligvis holder de også av far og mor. Og siden nå disse ikke tar noe hensyn til kallet fra evangeliet, mener barna at heller ikke de kan komme. “En kan da ikke vente noe slikt av meg under slike forhold,” sier den pietetsfulle sønn eller datter. Og følgelig videre: “Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.”OSLv 158.2

    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents