Loading...
Larger font
Smaller font
Copy
Print
Contents
Ord som lever - Contents
  • Results
  • Related
  • Featured
No results found for: "".
  • Weighted Relevancy
  • Content Sequence
  • Relevancy
  • Earliest First
  • Latest First
    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents

    Pliktene i hverdagen

    Denne oppgaven hadde de ikke fylt. Kristi ord var en bebreidelse mot deres selviskhet. For fariseerne var hans ord usmakelige. En av dem tenkte han skulle få ledet samtalen inn i andre baner. Han utbrøt med en skinnhellig mine, og meget salvelsesfulIt: “Salig er den som får sitte til bords i Guds rike.” Denne mannen talte med stor selvsikkerhet, som om han selv var sikret en plass hos Gud. Hans holdning var den samme som vi finner hos en viss klasse mennesker: De gleder seg over at de er frelst ved Kristus. Men samtidig nekter de å innfri de elementære betingelsene som løftet om frelse grunner seg på. Hans sinnelag var som Bileams da denne ba: “Måtte jeg dø som de rettsindige dør, og til slutt få en lagnad som de!”34 Mos 23,10 Det fariseeren tenkte på, var ikke om han var skikket for himmelen, men hvilke gleder han skulle få nyte der. Hans innlegg var beregnet på å vende gjestenes oppmerksomhet bort fra tanken på deres plikter i den jevne hverdagen. Han var oppsatt på å lede deres tanker bort fra livet i dag for heller å dvele velbehagelig ved en begivenhet i en fjern framtid, nemlig de rettferdiges oppstandelse.OSLv 155.1

    Kristus leste hjertet til denne hykleren. Han festet derfor blikket på ham. Imens la han ut for selskapet om deres privilegier i nåtiden - av hva art de var, og hvilken verdi de hadde. Han viste dem at hver enkelt hadde en gjerning å utføre nettopp i sin samtid. Dette var absolutt nødvendig for overhodet å kunne få del i den velsignede opplevelsen i framtiden.OSLv 155.2

    “Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange.” Tiden kom da festen skulle avvikles. Da sendte verten tjeneren ut til de innbudte med en mer presis kunngjøring: “Kom, nå er alt ferdig!” Men det var en forbausende likegladhet som ble lagt for dagen. “De begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre. En sa: ‘Jeg har kjøpt et jordstykke og må ut og se på det. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.’ En annen sa: ‘Jeg har kjøpt fem par okser og skal ut og prøve dem. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.’ Og en tredje sa: ‘Jeg har nettopp giftet meg, så jeg kan ikke komme. ’”OSLv 155.3

    Ikke en av disse unnskyldningene var grunnet på en virkelig nødvendighet. Mannen som “nødvendigvis” måtte gå ut for å se på åkeren, hadde jo allerede kjøpt den. Han hadde det travelt med å “gå ut og se på den” av en eneste grunn: Hele hans interesse var oppslukt av denne nyanskaffelsen. Med oksene var det på samme måten. Også de var allerede kjøpt. Dette med å “prøve” dem var helt og holdent et påskudd for å kunne dyrke sine egne interesser. Den tredjes unnskyldning hadde like lite av virkelig vektige grunner å bygge på. Den omstendigheten at vedkommende gjest hadde giftet seg, var så visst ingenting som behøvde å hindre ham fra å komme til gjestebudet. Han kunne da bare ha tatt hustruen med seg. Også hun ville ha vært meget velkommen. Men saken er den at han hadde sine egne planer. Han hadde sine egne former for underholdning. Og disse var mer etter hans smak enn det festmåltidet han hadde lovt å være med på. Han hadde lært seg til å finne glede i et helt annet selskap enn det verten kunne by på. Denne gjesten ba forresten ikke en gang om unnskyldning for sitt forfall. Han hadde ikke så pass høflighet at han gadd å anføre et virkelig påskudd for sitt avslag. “Derfor kan jeg ikke komme,” sier han. Men dette “kan ikke” er kort og godt en lett omskrivning av den egentlige sannheten: “Jeg er likeglad” - “Jeg gidder ikke”.OSLv 156.1

    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents