Kapittel 36—Kjærlighet til de feilende

Kristus kom for å bringe frelsen innenfor rekkevidde for alle. På Golgatas kors betalte han gjenløsningens umåtelige pris for en fortapt verden. Hans selvfornektelse og selvoppofrelse, hans uegennyttige arbeid, hans fornedrelse og fremfor alt oppofrelsen av hans liv vitner om dybden av hans kjærlighet til falne mennesker. Han kom til jorden for å søke og frelse det som var fortapt. Hans misjon gjaldt syndere — syndere av enhver grad, hver tunge og hver slekt. Han betalte prisen for alle, for å løskjøpe dem og bringe forening og sympati i stand mellom dem og ham. Han gikk ikke forbi de mest feilende, de mest syndige. Han arbeidet særlig for dem som trengte til den frelsen han kom for å gi. Jo større deres trang til omvendelse var, desto dypere var hans interesse, desto større hans medfølelse og desto mer alvorlig hans arbeid. Hans store, kjærlighetsfulle hjerte ble rørt til det innerste for dem som var i den mest håpløse tilstand og som hadde størst trang til hans forvandlende nåde. I lignelsen om det fortapte får ser vi fremstilt Kristi underfulle kjærlighet til de feilende og villfarne. Han velger ikke å bli hos dem som tar imot hans frelse, for å vie alle sine anstrengelser til dem og ta imot deres takknemlighet og kjærlighet. Den gode hyrde forlater hjorden som elsker ham, og går ut i ødemarken, der han må gå gjennom mange prøver og bli stilt ansikt til ansikt med fare og død, for å oppsøke og frelse det fåret som er vandret bort fra folden, og som må omkomme dersom det ikke blir hentet hjem. Etterat hyrden flittig har søkt og funnet det tapte, overlater han det ikke til å følge ham i svakhet. Han jager det ikke fram, men — å vidunderlige kjærlighet! — enda han lider av tretthet, tar han det ømt i armene sine, legger det på skulderen og bærer det tilbake til folden. Så kaller han sammen sine naboer forat de sammen med ham kan glede seg over at det tapte er funnet.VM2 199.1

Lignelsen om den fortapte sønnen og lignelsen om det tapte pengestykket inneholder den samme lærdom. Enhver sjel som faller i fristelse og på den måten er særlig utsatt for fare, volder hjertesorg hos Kristus og kaller fram hans ømme medfølelse og hans ivrigste arbeid. Han gleder seg mer over en synder som omvender seg, enn over 99 som ikke trenger til omvendelse.VM2 199.2

Disse lærdommer er til gagn for oss. Kristus har pålagt sine disipler å samarbeide med ham i hans virksomhet og å elske hverandre slik som han har elsket dem. De kvaler han led på korset, vitner om hvor høyt han vurderer en menneskesjel. Alle som tar imot denne store frelsen, forplikter seg til å bli hans medarbeidere. Ingen må betrakte seg som himmelens særskilte yndlinger og samle all interesse og oppmerksomhet omkring seg selv. Alle som har gått over i Kristi tjeneste, skal arbeide slik som han arbeidet, og de skal elske dem som lever i uvitenhet og synd, slik som han elsket dem.VM2 200.1