Levningens (the remnant) menighet

Det synet Sakarias hadde om Josva og engelen, gjelder med særlig styrke Guds folks erfaring under det avsluttende verk på den store forsoningsdag. Den siste menighet kommer til å bli utsatt for stor prøvelse og nød. De som holder Guds bud og Jesu tro, kommer til å merke den vrede som draken og dens hærskare utøver. Satan regner verdens beboere som sine undersåtter, og han har vunnet herredømmet over de frafalne menigheter. Men her er en liten flokk som setter seg opp mot hans overhøyhet. Dersom han kunne få den utslettet av jorden, ville hans seier være fullstendig. På samme måten som han påvirket de hedenske nasjoner til å ødelegge Israel, vil han i nær fremtid oppflamme de onde makter på jorden til å ødelegge Guds folk. Det vil bli krevd av alle at de skal vise lydighet mot menneskelige påbud og overtre den guddommelige lov. De som viser troskap mot Gud og mot plikten, kommer til å bli forfulgt, bannlyst og gjort fredløse. De kommer til å bli forrådt endog av «foreldre og brødre og frender og venner». Luk. 21, 16.VM2 144.3

Deres eneste håp er Guds nåde. Deres eneste beskyttelse vil være bønn. På samme måte som Josva ba for engelens åsyn, slik må den siste menighet med sønderknuste hjerter og alvorlig tro be om tilgivelse og befrielse ved Jesus, som er deres talsmann. De vet helt og fullt at deres liv er syndig, de innser sin svakhet og uverdighet, og når de betrakter seg selv, holder de på å fortvile. Fristeren står ved deres side for å anklage dem, på samme måte som han var til stede og sto Josva imot. Han peker på deres skitne klær, deres mangelfulle karakter. Han fremholder deres svakhet og dårskap, deres syndige utakknemlighet og deres ulikhet med Kristus, og ved alt dette har de vanæret sin gjenløser. Han prøver på å skremme sjelen med den tanken at deres sak er håpløs, at de skitne flekker hos dem aldri kan vaskes vekk. Han håper å kunne ødelegge deres tro i en slik grad at de vil gi etter for hans fristelser, oppgi sin troskap mot Gud og ta imot dyrets merke.VM2 144.4

Satan trenger inn på Gud med sine anklager mot dem. Han erklærer at de ved sine synder har forspilt den guddommelige beskyttelse, og gjør krav på retten til å ødelegge dem som overtredere. Han påstår at de i like stor grad som han har gjort seg fortjent til å bli utelukket fra Guds nåde. «Er disse,» sier han, «det folk som skal ta min plass i himmelen og plassen for de englene som sluttet seg til meg? De bekjenner seg til å lyde Guds lov, men har de holdt dens forskrifter? Har de ikke elsket seg selv mer enn Gud? Har de ikke satt sine egne interesser høyere enn hans tjeneste? Har de ikke elsket de ting som hører denne verden til? Se på de synder som har preget deres liv! Se på deres egenkjærlighet, deres ondskap, deres hat mot hverandre! »VM2 145.1

I mange retninger har Guds folk virkelig feilet. Satan kjenner nøye til de synder som han har fristet dem til å begå, og disse stiller han fram i det mest overdrevne lys og sier: «Vil Gud bannlyse meg og mine engler fra sitt ansikt og likevel lønne dem som har gjort seg skyldige i de samme synder? Det kan du, o Herre, ikke gjøre med rettferdighet. Din trone vil ikke stå i rettferdighet og dom. Rettferdigheten krever at det blir avsagt dom over dem.»VM2 145.2

Men selv om Kristi etterfølgere har syndet, har de likevel ikke gitt seg i det ondes vold. De har avstått fra sine synder og søkt Herren i ydmykhet og botferdighet, og den guddommelige talsmann taler deres sak. Han som er blitt mest forulempet ved deres utakknemlighet, og som kjenner deres synder og også deres anger, sier: «Herren true deg, Satan! Jeg ga mitt liv for disse sjeler. De er tegnet i mine hender. »VM2 145.3

Satans angrep er kraftige, hans forførelser fryktelige. Men Herrens øyne er over hans folk. Deres trengsel er stor. Flammene fra ildovnen synes å skulle fortære dem. Men Jesus vil føre dem ut som gull som er lutret i ilden. Deres jordiskhet må fjernes forat Kristi bilde må kunne gjenspeiles i fullkommenhet. Vantroen må overvinnes. Tro, håp og kjærlighet må utvikles.VM2 145.4

Guds folk sukker og jamrer over de vederstyggeligheter som skjer i landet. Med tårer advarer de de gudløse mot den fare de utsetter seg for når de trer den guddommelige lov under føtter. Og med usigelig sorg ydmyker de seg for Herren på grunn av deres egne overtredelser. De gudløse håner deres sorg og spotter deres høytidelige formaninger og forakter det de kaller deres svakhet. Men den engstelse og ydmykelse som preger Guds folk, er sikre tegn på at de holder på å gjenvinne den karakterens styrke og adel som de har mistet på grunn av synd. Når de så klart innser syndens uhyre syndighet, skyldes det at de kommer nærmere Kristus og at deres blikk er festet på hans fullkomne renhet. Deres anger og selvfornedrelse er uendelig meget mer antagelig i Guds øyne enn den selvgode, overlegne ånd som preger dem som ikke ser noen grunn til å beklage seg, men som håner Kristi ydmykhet og gjør krav på å være fullkomne mens de overser Guds hellige lov. Saktmodighet og ydmykhet av hjertet er betingelsene for styrke og seier. Herlighetens krone venter dem som bøyer seg ved korsets fot. Salige er de som sørger, for de skal trøstes.VM2 146.1

De som er trofaste og ber, er på en måte innelukket hos Gud. De vet ikke selv hvor trygt de er beskyttet. Under påvirkning av Satan søker denne verdens herskere å ødelegge dem. Men dersom deres øyne kunne bli åpnet, slik som Elisas tjener fikk sine øyne åpnet i Dotan, ville de kunne se Guds engler som leirer seg omkring dem, og som ved sin glans og herlighet legger bånd på mørkets hærskarer.VM2 146.2