“Herren refse Jeg!”

Men engelen, som er Kristus selv, synderes frelser, får sitt folks anklager til å tie, med disse ord: “Herren refse deg, Satan! Herren refse deg, han som har utvalt Jerusalem! Er ikke denne mann her en rykende brann, revet ut av ilden?” Sak. 3, 2. Israel hadde lenge vært i trengselens ildovn. På grunn av deres synder var de nær blitt fortært av den flammen som Satan og hans hjelpere hadde tent for å ødelegge dem, men nå hadde Gud rakt sin hånd ut for å befri dem. I deres anger og ydmykelse vil den medlidende frelser ikke overlate sitt folk i hedningenes vold. “Det knekkede rør skal han ikke knuse, og den rykende tanne skal han ikke slokke. ” Es. 42, 3.VM2 141.3

Josvas forbønn blir hørt, og befalingen går ut: “Ta de skitne klær av ham! Og til ham selv sa han: Se, jeg tar din misgjerning bort fra deg og kler deg i høytidsklær.” “Og de satte den rene hue på hans hode og hadde på ham andre klær. ” Sak. 3, 4. 5. Hans egne og folkets synder var tilgitt. Israel ble iført “høytidsklær” — Kristi rettferdighet ble tilregnet dem. Huen som ble satt på Josvas hode, var slik som prestene brukte, og den hadde innskriften: “Helliget Herren, ” som ga til kjenne at han til tross for sine tidligere overtredelser nå var skikket til å gjøre tjeneste for Gud i hans helligdom.VM2 141.4

Etterat engelen på den måten høytidelig hadde innsatt ham i presteverdigheten, erklærte han: “Hvis du går på mine veier og holder mine bud, da skal du også få styre mitt hus og vokte mine forgårder; og jeg vil gi deg førere blant disse som står her.” Sak. 3, 7. Han ville bli hedret som dommer eller hersker over tempelet og hele dets tjeneste. Til og med i dette liv skulle han gå blant tjenende engler, og til sist skulle han få plass blant den herliggjorte skaren omkring Guds trone.VM2 142.1

“Hør nå, Josva, du yppersteprest! Du og dine venner, som sitter her foran deg, I er varselsmenn. For se, jeg lar min tjener Spire komme.” Sak. 3, 8. Her blir Israels Håp åpenbart. Det var ved tro på den kommende Frelser Josva og hans folk fikk tilgivelse. Ved tro på Kristus fant de igjen nåde hos Gud. Dersom de gikk på hans veier og holdt hans lover, skulle de i kraft av hans fortjeneste bli “varselsmenn”, hedret som himmelens utvalte blant jordens nasjoner. Kristus var deres håp, deres vern, deres rettferdiggjørelse og forløsning, på samme måte som han er menighetens håp i dag.VM2 142.2