Loading...
Larger font
Smaller font
Copy
Print
Contents
Veiledning For Menigheten, 1. bd. - Contents
  • Results
  • Related
  • Featured
No results found for: "".
  • Weighted Relevancy
  • Content Sequence
  • Relevancy
  • Earliest First
  • Latest First
    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents

    En velsignelse som ikke ble verdsatt

    Da ble jeg vist tilbake til årene 1843 og 1844. Den gang var det en helligelsens ånd som vi ikke ser nå. Hva har skjedd med Guds bekjennende eiendomsfolk? Jeg så likheten med verden, uvilligheten til å lide for sannhetens skyld. Jeg så en stor mangel på underdanighet under Guds vilje. Jeg ble vist tilbake til Israels barn fordum etter at de forlot Egypt. I nåde kalte Gud dem vekk fra egypterne for at de skulle tjene ham uten hindring eller begrensning. Han gjorde undre for dem underveis, og han satte dem på prøve ved å la dem komme i vanskeligheter. Etter Guds underfulle handlemåte med dem og etter at de var blitt utfridd så mange ganger, knurret de når Gud satte dem på prøve. De sa: “Om vi var død for Herrens hånd i Egyptens land!” 2 Mos. 16, 3. De lengtet etter purrene og hvitløkene der.VFM1 28.5

    Jeg så at mange som bekjenner seg til å tro på sannheten for disse siste dager, finner det merkelig at Israels barn knurret på vandringen. Etter Guds underfulle handlemåte med dem burde de ikke være så utakknemlige at de kunne glemme hva han hadde gjort for dem. Engelen sa: “Dere har oppført dere verre enn de.” Jeg så at Gud hadde gitt sine tjenere sannheten så klart og så tydelig at den ikke kan misforstås. Hvor de enn kommer, er de sikre på seieren. Fiendene deres kan ikke komme utenom den overbevisende sannhet. Lyset har skint så klart at Guds tjenere kan stå frem hvor som helst og la den klare og sammenhengende sannheten gå av med seieren. Denne store velsignelsen er ikke blitt verdsatt, ikke en gang forstått. Når en eller annen prøve kommer, begynner noen å se tilbake og mener at de har det så vanskelig. Noen av dem som bekjenner seg til å være Guds tjenere, vet ikke hva rensende prøver er. Til tider lager de seg selv prøver, innbiller seg prøver og mister lett motet, og de blir så lett fornærmet. Egenverdigheten blir så fort såret at de skader seg selv, skader andre og skader saken. Satan forstørrer deres prøver og virker på deres sinn med tanker som kommer til å ødelegge deres innflytelse og deres brukbarhet hvis de gir etter for dem.VFM1 29.1

    Noen har følt seg fristet til å trekke seg tilbake fra virksomheten for å arbeide med sine hender. Jeg så at dersom Guds hånd ikke lenger var over dem, og de ble utsatt for sykdom og død, ville de få oppleve hva trengsel er. Det er fryktelig å knurre mot Gud. De tenker ikke på at den veien de går på, er knudret, det er en selvfornektelsens og selvkorsfestelsens vei. De må ikke vente at alt skal gå like glatt som om de gikk på den brede veien.VFM1 30.1

    Jeg så at noen av Guds tjenere, til og med predikanter, mister så lett motet, og de blir så lett fornærmet at de innbiller seg å være satt til side selv når dette ikke er tilfelle. De synes deres lodd er så vanskelig. Slike skjønner ikke hvordan de ville føle det dersom Guds bærende hånd ble tatt bort og de måtte gå gjennom en sjelelig angst. Da ville de få oppleve at deres lodd var tifold vanskeligere enn den var før mens de var opptatt med Guds arbeid. Der måtte de riktignok lide prøver og savn, men likevel nøt de Guds velbehag — Noen som arbeider i Guds verk, vet ikke når de virkelig har en sorgløs tid — De har møtt så få savn og kjenner så lite til mangel eller tærende arbeid eller sjelebyrde at når de har en sorgløs tid, når de nyter Guds velbehag og er nesten fullstendig fri for angst i ånden, da vet de det ikke, men mener at prøvene deres er så store. Jeg så at dersom slike ikke fikk en selvoppofreIsens ånd og er villige til å arbeide med glede og ikke spare seg selv, vil Gud frita dem. Han vil ikke anerkjenne dem som sine selvoppofrende tjenere, men vil reise opp slike som vil arbeide, ikke uvillig, men med alvor, og slike vil være klar over når de har en sorgløs tid. Guds tjenere må føle byrden for sjeler. De må gråte mellom forhallen og alteret og si: “Spar, Herre, ditt folk.” Joel 2, 17.VFM1 30.2

    Noen av Guds tjenere har gitt sitt liv for å bruke det og bli brukt for Guds sak helt til deres helse er brutt ned, og de er nesten utslitt av åndelig arbeid, av bekymring, møye og savn uten opphør. Andre har ikke følt noen byrde. De har ikke villet ta den på seg. Men nettopp slike synes likevel de har det vanskelig, selv om de aldri har opplevd virkelige vanskeligheter. De har aldri hatt del i lidelsens dåp og vil heller aldri få del i den så lenge de viser så mye svakhet og så liten sjelsstyrke og setter så stor pris på makelighet. Etter det Gud har vist meg, trengs det tukt blant predikantene for at de sløve, nølende og egenkjærlige kan bli renset ut, slik at det blir en ren, trofast og selvoppofrende flokk igjen som ikke vil pleie sin egen makelighet, men som vil tjene trofast i undervisning og lære og være villige til å lide og tåle alt for Kristi skyld og til å frelse dem han døde for. La disse tjenere føle at det hviler et ve over dem hvis de ikke forkynner evangeliet. Det vil være nok for dem. Men ikke alle føler det slik.VFM1 30.3

    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents