Ut i all verden

Vi kommer til å møte motstand, som oppstår på grunn av egenkjære motiver, fordom og religiøs forblindelse. Men med uanfektet mot og levende tro bør vi så ved alle vann. Satans redskaper er virksomme. Men vi må møte dem og bekjempe dem. Vårt arbeid må ikke bli innskrenket til vårt eget land. Åkeren er verden. Høsten er moden. Den befalingen Kristus ga disiplene straks før han for opp, var: “Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen!” Mark. 16, 15.VFM1 331.3

Det gjør oss ondt over all beskrivelse å se noen av våre predikanter som oppholder seg i menighetene, utføre en del arbeid som likevel nesten ikke gir noe synlig resultat. Åkeren er verden. De bør gå ut i den vantro verden og arbeide for å omvende sjeler. Vi viser våre brødre og søstre til Abrahams eksempel, da han dro opp til Moria berg for på Guds befaling å ofre sin eneste sønn. Her var lydighet og oppofrelse. Moses var ved et kongelig hoff og hadde en krone i vente. Men han vendte seg vekk fra den fristende bestikkelse og nektet. . . å kalles Faraos datters sønn, idet han heller valgte å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden, og aktet Kristi vanære for en større rikdom enn Egypts skatter; for han så frem til lønnen. Heb. 11, 24-26.VFM1 332.1

Apostlene aktet ikke sitt liv kjært, men gledet seg over at de ble aktet verdige til å lide vanære for Kristi navn. Paulus og Silas led tap på alt. De ble pisket og på en hardhendt måte lagt på det kalde gulvet i et fangehull, anbrakt i en ytterst smertefull stilling med føttene løftet og skrudd fast i blokken. Var det knurr og klage som lød i fangevokterens ører? Å nei! Fra det innerste fengselet ble nattestillheten avbrutt av gledessanger og pris til Gud. Disse disiplene ble oppmuntret av en dyp og alvorlig kjærlighet til deres Gjenløsers verk, som de nå led for.VFM1 332.2

Når Guds sannhet fyller våre hjerter, tar hele vår hengivenhet og behersker vårt liv, vil også vi akte det for en glede å lide for sannhetens skyld. Ingen fengselsmurer og ingen martyrbål kan da skremme eller hindre oss i det store arbeid. “Kom, o min sjel, til Golgata!”VFM1 332.3

Legg merke til Guds Sønns ydmyke liv. Han var “en mann full av piner og vel kjent med sykdom”. Es. 53, 3. Se hans skjensel, hans lidelser i Getsemane, og forstå hva selvoppofrelse er. Lider vi mangel? Det gjorde også Kristus, himmelens majestet. Men hans fattigdom var for vår skyld. Blir vi regnet med blant de rike? Det gjorde han også. Men for vår skyld fornedret han seg til å bli fattig for at vi ved hans fattigdom skulle bli rike. I Kristus har vi eksempelet på selvfornektelse. Hans offer besto ikke bare i at han forlot de kongelige boliger i himmelen, at han ble fremstilt i forhør av mennesker som en forbryter og kjent skyldig, og at han ble overgitt til døden som en illgjerningsmann, men i dette at han bar vekten av verdens synder. Kristi liv er en stadig irettesettelse for vår likegyldighet og kulde.VFM1 332.4

Vi lever nær ved tidens avslutning! da Satan har steget ned og har stor vrede fordi han vet at hans tid er kort. Han arbeider med all urettferdighetens forførelse overfor dem som går fortapt. Vår store anfører har overlatt kampen i våre hender for at vi skal føre den videre med kraft. Vi utfører ikke en tyvendedel av det vi kunne utføre. hvis vi var våkne. Verket blir hindret på grunn av lyst til makelighet og mangel på den selvfornektende ånd som vår Frelser har gitt oss et eksempel på i sitt liv.VFM1 333.1

Det er behov for medarbeidere med Kristus, menn som erkjenner hvor nødvendig det er med en økt anstrengelse. Arbeidet i våre trykkerier bør ikke minskes, men fordobles. Skoler bør bli opprettet på forskjellige steder, slik at ungdommen kan bli utdannet og bli beredt til å arbeide for å fremme sannheten.VFM1 333.2

Mye tid er alt blitt bortkastet, og engler bringer beretningen om våre forsømmelser til himmelen. Vår søvnige tilstand og vår mangel på hengivenhet har gjort at vi har gått glipp av mange dyrebare anledninger som Gud har sendt oss ved slike mennesker som hadde betingelser for å kunne hjelpe oss i vårt nåværende behov. Å hvor inderlig vi trenger vår Hannah More til å hjelpe oss i denne tid med virksomhet blant andre nasjoner! Hennes omfattende kjennskap til misjonsmarkene ville sikre oss adgang til folk med andre tungemål, som vi nå ikke kan nå. Gud ga oss denne gaven for å hjelpe oss i vårt nåværende behov. Men vi verdsatte ikke gaven, og han tok henne vekk fra oss. Nå hviler hun fra sitt arbeid men hennes selvfornektende gjerninger følger henne. Det er beklagelig at vår misjonsvirksomhet skulle bli sinket fordi vi manglet kunnskap om hvordan vi kan få adgang til de forskjellige folkeslag og lokaliteter på den store høstmarken. (1) Hannah Mote var en erfaren misjonær fra Afrika.VFM1 333.3

Vi føler oss engstelige i ånden fordi noen gaver er gått tapt, gaver som vi kunne ha hatt om vi bare hadde vært våkne. Arbeidere er blitt holdt tilbake fra høstmarken som holder på å modnes. Det sømmer seg for Guds folk å bøye sine hjerter for Herren og i den dypeste ydmykelse be ham tilgi oss vår sløvhet og vår egoistiske svakhet og å utslette den skjendige beretningen om forsømte plikter og unyttede privilegier. Når vi betrakter Golgatas kors, vil vi som sanne kristne oppgi tanken om å innskrenke våre offergaver til det som ikke koster oss noe, og i triumferende toner skal vi høre: “Gå og arbeid i min vingård, snart opprinner hvilens dag.”VFM1 333.4

Da Jesus sto ferdig til å fare opp til det høye, pekte han på høstmarkene og sa til sine etterfølgere: “Gå ut i all verden og forkynn evangeliet!” “For intet har I fått det, for intet skal I gi det.” Mark. 16, 15; Matt. 10,8. Er vi villige til å fornekte oss selv for at høsten, som holder på å bli ødelagt, kan bli samlet inn?VFM1 334.1

Innflytelse og midler er talenter som Gud krever. Skal vi nekte å lyde? Vår himmelske far gir gaver og ber om å få en del tilbake for at han kan prøve oss om vi er verdige til å få det evige livs gave.VFM1 334.2

*****

Offergaver fra små barn kan være antagelige og velbehagelige for Gud. Verdien av offeret står i forhold til den ånd som ligger bak gavene. Hvis de fattige vil følge apostelens regel å legge et lite beløp til side hver uke, kan de til og med fylle forrådshuset, og deres gaver er fullt ut antagelige for Gud, fordi de bringer like store, ja, endog større offer enn deres mer velstilte brødre. Planen i den systematiske godgjørenhet vil vise seg å være et vern for enhver familie mot fristelsen til å bruke penger til det som er unyttig. Og særlig vilden vise seg å være en velsignelse for de rike, fordi den beskytter dem mot å gi seg over til overdådighet. — 1875, bind 3, side 412.VFM1 334.3