Farens kjærlighet

Da han var et stykke fra hjemmet, så hans far vandringsmannen, og hans første tanke gjaldt den oppsetsige sønnen som for flere år siden hadde forlatt ham for uhemmet å følge en syndig vei. Følelsene hos faren våknet. Tross alle merker på nedverdigelse kunne faren skjelne sitt eget bilde. Han ventet ikke til sønnen hadde lagt hele avstanden mellom dem bak seg, men skyndte seg å møte ham. Han klandret ham ikke, men med den ømmeste medlidenhet, fordi sønnen som følge av sin egen syndige handlemåte hadde pådratt seg så mye lidelse, skyndte faren seg med å gi ham bevis på sin kjærlighet og tegn på sin tilgivelse.VFM1 263.4

Enda sønnen hans var uttæret, og ansiktet. hans bar tydelige merker etter det utsvevende livet han hadde levd, og enda han var kledd i tiggerens filler, og de bare føttene var tilsølt av all trampingen i støvet, ble farens ømmeste medynk vekket da sønnen ydmykt kastet seg ned foran ham. Han holdt seg ikke tilbake i kraft av sin verdighet. Han stilte ikke noe krav. Han fremholdt ikke .for sønnen hvordan han hadde syndet og hvor uriktig han hadde gått frem. Han prøvde ikke på den måten å få ham til å føle hvor dypt han var sunket. Han løftet ham opp og kysset ham. Han trykket den opprørske sønnen inn til sitt bryst og hyllet sin egen prektige drakt omkring den nesten nakne skikkelsen. Han tok ham til sitt hjerte med en slik varme og lot en slik medynk bli åpenbart at dersom sønnen noen gang hadde vært i tvil om sin fars godhet og kjærlighet, kunne han ikke lenger tvile nå. Hvis han hadde en følelse av sin synd da han bestemte seg for å dra tilbake til sin fars hus, fikk han en mye dypere forståelse av sin utakknemlige handlemåte da han fikk en slik mottagelse. Hans hjerte, som forut var kuet, ble nå sønderknust fordi han hadde bedrøvet sin kjærlighetsfulle far.VFM1 264.1

Den angrende, skjelvende sønnen som hadde næret stor frykt for at han ville ble støtt bort, var ikke forberedt på en slik mottagelse. Han visste at han ikke fortjente den, og kom med denne bekjennelsen av sin synd da han forlot sin far: “Jeg har syndet mot himmelen og for deg, og jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn.” Luk. 15, 21. Han tryglet bare om å bli regnet som en daglønner. Men faren påla sine tjenere å vise ham særlige tegn på aktelse og å la ham få på seg klær som om han alltid hadde vært hans egen lydige sønn.VFM1 264.2