Loading...
Larger font
Smaller font
Copy
Print
Contents
Veiledning For Menigheten, 1. bd. - Contents
  • Results
  • Related
  • Featured
No results found for: "".
  • Weighted Relevancy
  • Content Sequence
  • Relevancy
  • Earliest First
  • Latest First
    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents

    De møtene Jesus holdt

    Jesus, den himmelske læreren, holdt seg ikke borte fra menneskenes barn. Men for å gagne dem kom han fra himmelen ned til jorden der de oppholdt seg, for at renheten og helligheten i hans liv måtte kunne skinne på alles sti og stråle på veien til himmelen. Verdens gjenløser søkte å gjøre sin belærende undervisning tydelig og enkel, slik at alle kunne fatte den. Som oftest valgte han å holde sine prekener ute i det fri. Ingen bygning kunne gi plass til den folkemengden som fulgte ham. Men han hadde særlige grunner til å ty ut i skogen eller til strandbredden for å gi sin undervisning. Der hadde han god oversikt over omgivelsene og kunne gjøre bruk av gjenstander og trekk fra dagliglivet som de ringe og uanselige kjente til, og slik kunne han illustrere de viktige sannhetene han fremholdt for dem. Til sin belærende undervisning knyttet han Guds gjerninger i naturen. Fuglene, som helt ubekymret kvitret sin sang, blomstene i dalen i sin glødende prakt, liljen som i sin renhet hvilte på sjøens overflate, de høye trærne, den dyrkede marken, det bølgende kornet, den øde jorden, treet som ikke bar frukt, de evige fjellene, den sprudlende bekken, den synkende solen, som farget og forgylte himmelhvelvingen — alt dette gjorde han bruk av for å innprente guddommelige sannheter hos sine tilhørere. Han knyttet Guds henders gjerninger i himmelen og på jorden sammen med de livsens ord han ønsket å innprente i deres sinn, for at hans ord kunne være i friskt minne når de betraktet Guds underfulle gjerninger i naturen.VFM1 236.1

    I all sin virksomhet søkte Kristus å gjøre lærdommene sine interessante. Han visste at en trett, sulten flokk ikke fikk noe gagn av åndelige velgjerninger, og han glemte ikke deres legemlige behov. Ved en anledning gjorde han et under for å mette fem tusen som var kommet sammen for å høre de livsens ord som lød fra hans lepper. Når Kristus fremholdt sin dyrebare sannhet for folkemengden, tok han hensyn til sine omgivelser. Disse omgivelsene var av en slik art at de ville tiltale øyet og vekke beundring hos dem som elsket det som var vakkert. Han kunne opphøye Guds visdom i hans skapte gjerninger og kunne knytte sammen sine hellige lærdommer ved å rette deres sinn gjennom naturen opp til naturens Gud.VFM1 236.2

    Slik ble landskapet, trærne, fuglene, blomstene i dalen, fjellene, sjøen og den vakte himmelhvelvingen i deres sinn knyttet til hellige sannheter som ville hellige dem i deres minne når de etter Kristi himmelfart kom til å betrakte dem.VFM1 237.1

    Når Kristus underviste folket, brukte han ikke tiden til bønn. Han tvang ikke på dem lange, trettende seremonier og bønner, slik som fariseerne gjorde. Han lærte disiplene sine hvordan de skulle be: “Og når I ber, skal I ikke være som hyklerne; for de vil gjerne stå og be i synagogene og på gatehjørnene, for å vise seg for menneskene; sannelig sier jeg eder: De har allerede fått sin lønn. Men du, når du ber, da gå inn i ditt lønnkammer og lukk din dør og be til din Fader, som er i lønndom, og din Fader, som ser i lønndom, han skal lønne deg i det åpenbare. Og når I ber, skal I ikke ramse opp mange ord som hedningene; for de tror at de blir bønnhørt når de bruker mange ord. Gjør derfor ikke som de! for eders Fader vet hva I trenger til, før I ber ham. Derfor skal I be således.” Matt. 6, 5-9.VFM1 237.2

    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents