Ekteskapet blir innstiftet

Etter at Adam var skapt, bie hvert levende vesen fort til ham for å få navn. Han så at hvert av dem hadde fått sin ledsager. Men blant dem fantes det «ingen hjelper som var hans like». Blant alle de skapninger Gud hadde frembrakt, var det ikke en eneste som kunne likestilles med mennesket. Og Gud sa: «Det er ikke godt for mannen å være alene. Jeg vil gi ham en hjelper som er hans like.” Mennesket var ikke skapt til å leve i ensomhet. Det skulle være et sosialt vesen. Uten fellesskap ville den vakre naturen og de frydefulle gjøremål i Eden ikke ha gitt fullkommen lykke. Ikke engang samkvem med engler ville ha tilfredsstilt menneskets lengsel etter sympati og fellesskap. Det fantes ingen som var av samme natur, ingen å elske eller bli elsket av.AoO1 24.3

Gud selv gav Adam en livsledsager. Han skaffet ham en «hjelper som var hans like» — en som passet for ham og som virkelig kunne være ett med ham i kjærlighet og sympati. Eva ble skapt av et ribben fra Adam. Det betydde at hun hverken skulle herske over ham eller bli underkuet som en mindreverdig. Men hun skulle være en jevnbyrdig og bli elsket og beskyttet av ham. Hun var en del av ham, ben av hans ben og kjøtt av hans kjøtt. Hun var hans annet jeg. Det viser den intime forening og den kjær-lige tilknytning som burde herske i dette forhold. «Ingen har noen gang hatet sin egen kropp, tvert om gir en den næring og pleier den.»3 «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett.”AoO1 25.1

Gud viet det første ektepar. Uni-versets skaper har altså innstiftet denne ordningen. «Ekteskapet skal holdes i ære av alle.»4 Det var en av Guds første gaver til mennesket. Etter syndefallet var det en av de to for-ordninger som Adam brakte med seg ut fra Paradiset. Når de guddommelige retningslinjer som gjelder i dette forhold, blir anerkjent og fulgt, er ekteskapet en velsignelse. Det verner om slektens renhet og lykke, det sørger for menneskets sosiale behov, og det høyner den fysiske, intellektuelle og moralske natur, yAoO1 25.2

«Herren Gud plantet en hage i Eden, et sted i øst. Der satte han mannen han hadde formet.” Alt Gud hadde gjort, var fullkomment i skjønnhet. Det syntes ikke å mangle noe som kunne glede det hellige paret. Likevel gav Skaperen dem enda et bevis på sin kjærlighet, ved å gi dem en hage som skulle være deres spesielle hjem.AoO1 26.1

I denne hagen var det trær av alle slag, og mange av dem bugnet av duftende og velsmakende frukt. De høyreiste vinrankene var et vakkert syn med grenene tunge av innbydende frukt i en rik variasjon av farger. Adam og Eva formet vinrankene slik at de dannet et løvdekke. På den måten laget de seg en bolig av levende trær, dekket av løvverk og frukt. Det fantes duftende blomster av mange slag og i alle fargenyanser. I midten av hagen stod livets tre som var enda vakrere enn de andre trærne. Frukten lignet epler av gull og sølv. Den hadde kraft i seg til å gjøre livet evig.AoO1 26.2

Skapelsen var nå fullendt. «Slik ble himmelen og jorden fullført med hele sin hær.» «Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt.” Eden blomstret på jorden. Adam og Eva hadde fri adgang til livets tre. Ingen plett av synd eller skygge av død skjemte det skjønne skaperverket, «mens alle morgenstjerner jublet, og alle Guds sønner ropte av fryd».5AoO1 26.3