5—Skal jeg vokte min bror?

Kain og Abel, Adams sønner, hadde forskjellig natur. Abel hadde et sinnelag preget av lojalitet mot Gud. Han så rettvishet og barmhjertighet i den måten Skaperen behandlet den falne slekten på. Derfor tok han med takknemlighet imot håpet om gjenløsning. Men Kain var opprørsk og murret mot Gud over forbannelsen som han hadde uttalt over jorden og over hele menneskeslekten som følge av Adams synd. Han lot tankene følge de samme spor som hadde ført til at Satan falt. Han gav etter for lysten til selvopphøyelse og tvilte på Guds rettferdighet og autoritet.AoO1 52.1

De to brødrene ble prøvd slik Adam var blitt prøvd før dem, for å vise om de ville tro Guds ord og følge det. De kjente den veien Gud hadde åpnet for å frelse menneskene, og de forstod offersystemet som Gud hadde gitt på-bud om. De visste at de gjennom ofringene skulle gi uttrykk for sin tro på den frelser som de var et forbilde på, og samtidig erkjenne sin totale avhengighet av ham for å få tilgivelse. De visste også at de ved å følge Guds plan for å oppnå gjenløsning, viste sin lydighet mot hans vilje. Uten at blod ble utgytt kunne de ikke oppnå Guds tilgivelse. Ved å ofre et førstefødt lam skulle de vitne om sin tro på at Kristi blod var den forsoning de hadde fått løfte om. I tillegg til dette skulle førstegrøden fra jordens avkastning legges frem for Herren som takkoffer.AoO1 52.2

De to brødrene bygde sine altere på samme måte, og hver av dem brakte et offer. I samsvar med Herrens vilje bar Abel frem et offerlam fra saueflokken. «Herren så med velvilje på Abel og hans offergave.» Ild falt ned fra himmelen og brente opp hans offerlam.AoO1 52.3

Kain aktet ikke på Guds uttrykkelige påbud og bar frem et offer av markens grøde. Men det kom ikke noe tegn fra himmelen på at det ble godtatt. Abel bad broren innstendig om å komme frem for Gud på den måten han hadde foreskrevet. Men hans inntrengende bønner resulterte bare i at Kain ble enda mer oppsatt på å følge sin egen vilje, for han var jo den eldste av de to. Han følte seg hevet over brorens formaninger og foraktet Abels råd.AoO1 52.4

Kain kom frem for Gud fylt av mis-nøye og troløshet. Han trodde ikke på offeret som var lovt, eller på nød-vendigheten av offersystemet. Hans offergave uttrykte ikke noen anger over synd. Han følte det som mange gjør i dag, at det ville være et tegn på personlig svakhet å følge nøyaktig den planen Gud hadde bestemt, og å gjøre seg helt og holdent avhengig av den lovede frelsers forsoning. Han valgte heller selvtilstrekkelighetens vei. Han ville komme med sine egne fortjenester.AoO1 53.1

Han ville ikke ofre et lam og blande dets blod med sitt eget offer. I stedet ville han komme med sine egne pro-dukter, frukten av sine egne gjerninger. Han bød dette frem som en særlig gunst overfor Gud, noe som skulle sikre ham Guds anerkjennelse. Kain var lydig da han bygde et alter og bar frem et offer. Men det ble med en delvis lydighet. Det vesentlige var utelatt, erkjennelsen av at han trengte en forsoner.AoO1 53.2

Når det gjaldt fødsel og religiøs opplæring, var disse brødrene like. Begge var syndere, og begge erkjente at Gud hadde krav på ærefrykt og til-bedelse. I det ytre så det ut som om de hadde samme religion inntil et visst punkt. Men ut over det var forskjellen mellom dem stor. «I tro bar Abel fram for Gud et bedre offer enn Kain.»1AoO1 53.3

Abel forstod de store prinsipper i frelsesplanen. Han så seg selv som en synder, og han så at synden og dens straff, døden, skilte ham fra samfunnet med Gud. Så bar han frem slaktofferet, og anerkjente på den måten kravene i den loven han hadde overtrådt. Gjennom blodet som rant, så han frem til Kristus, det fullkomne offerlam, som skulle dø på Golgatas kors. Han stolte på den forsoning som skulle finne sted der. Derfor fikk han det vitnemål at han var rettferdig. Hans offer var godtatt.AoO1 53.4

Kain hadde samme anledning som Abel til å få kunnskap om disse sann-heter og til å akseptere dem. Han var ikke offer for en vilkårlig bestemmelse. Den ene broren var ikke utvalgt til å bli godtatt av Gud, og den andre til å bli forkastet. Abel valgte selv troen og lydigheten. Kain valgte vantro og opprør. Dette avgjorde hele saken.AoO1 54.1

Kain og Abel representerer to slags mennesker som vil eksistere i verden like til tidens slutt. Den ene gruppen benytter seg av Guds frelsestilbud, den andre våger å stole på sine egne fortjenester. Deres offer bygger ikke på noen guddommelig midlertjeneste, og er ute av stand til å bringe mennesket i harmoni med Gud. Det er utelukkende gjennom Kristi fortjeneste at våre synder kan bli tilgitt.AoO1 54.2

De som ikke føler noe behov for Kristi blod, og som mener at de kan sikre seg Herrens anerkjennelse ved egne gjerninger uten Guds nåde, gjør det samme feilgrep som Kain. Dersom de ikke påberoper seg det rensende blodet, er de under fordømmelse. Det finnes ingen annen utvei. Det er ikke lagt noen annen plan for menneskets frigjørelse fra syndens trelldom.AoO1 54.3

De gudsdyrkere som følger Kains eksempel, utgjør langt den største del av menneskene i verden. Praktisk talt hver eneste falsk religion er basert på den samme grunnsetning, nemlig at mennesket kan stole på sine egne an-strengelser til frelse. Noen hevder at det menneskeslekten trenger, er utvikling, ikke forsoning, at mennesket kan foredle, høyne og forbedre seg selv. På samme måte som Kain mente at han kunne sikre seg Guds gunst ved et blodløst offer, regner de med å kunne heve menneskeheten opp til det guddommelige plan uavhengig av forsoningen.AoO1 54.4

Kains liv viser hva resultatet vil bli, hvordan det går med mennesket uten Kristus. Menneskeheten har ingen evne til å gjenføde seg selv. Den stiler ikke oppover mot det guddommelige, men nedover mot det onde. Kristus er vårt eneste håp. «Det er ikke frelse i noen annen, for i hele verden er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved.»2AoO1 54.5

Sann tro, som helt og fullt stoler på Kristus, vil ytre seg i lydighet mot alle Guds krav. Helt fra Adams tid til i dag har striden dreiet seg om lydighet mot Guds lov. Til alle tider har det vært noen som har påstått at de er berettiget til gunst hos Gud, selv om de tilsidesetter noen av hans bud. Men Skriften sier at «gjennom gjerningene ble troen fullendt”. «Har den ikke gjerninger, er den rett og slett død.» «Den som sier at han kjenner ham, men ikke holder hans bud, er en løgner, og sannheten er ikke i ham.»3AoO1 54.6

Da Kain så at hans offer var forkas-tet, ble han sint på Gud og på Abel. Det ergret ham at Gud ikke tok imot menneskets erstatning for det offer Gud hadde forordnet. Han var også arg på broren som hadde valgt å lyde Gud i stedet for å ta del i opprøret mot ham.AoO1 55.1

Tross Kains likegyldighet overfor Guds påbud ble han ikke overlatt til seg selv. Herren forsøkte å tale fornuft med det menneske som hadde vist seg så urimelig. Han sa til Kain: «Hvorfor er du harm, og hvorfor stirrer du ned for deg? » Slik lød Guds advarsel: «Hvordan er det? Har du godt i sinne, kan du løfte blikket. Men har du ikke godt i sinne, ligger synden på lur ved døren. Den vil ha makt over deg, men du skal være herre over den.»AoO1 55.2

Kain måtte selv treffe sitt valg. Hvis han satte sin lit til den frelser som var lovt, og til hans fortjeneste, og rettet seg etter Guds krav, ville han kunne nyte himmelens gunst. Men hvis han fortsatte i vantro og overtredelse, ville han ikke ha noen grunn til å beklage seg over at Herren forkastet ham.AoO1 55.3

I stedet for å erkjenne sin synd fort-satte Kain å klage over hvor urettferdig Gud var mot ham, og gav fritt løp for sin misunnelse og sitt hat mot Abel. I sinne bebreidet han broren og egget til strid om Guds handlemåte med dem. I ydmykhet, men likevel med fasthet og uten frykt, forsvarte Abel Guds rettferdighet og godhet. Han påpekte Kains feilgrep og prøvde å overbevise ham om at uretten var å finne i hans eget liv. Han minnet om Guds barmhjertighet da han sparte deres foreldres liv i stedet for å straffe dem med øyeblikkelig død. Han hevdet at Gud elsket dem, for ellers kunne han ikke la sin Sønn som var uskyldig og hellig, lide den straffen som de gjorde seg fortjent til.AoO1 55.4

Men alt dette fikk bare Kains sinne til å brenne enda hetere. Fornuften og samvittigheten sa at Abel hadde rett. Men han var rasende over at han som før hadde fulgt hans råd, nå dristet seg til å trosse ham, og over at ingen var enig med ham i hans opprør. I raseri drepte han broren.AoO1 55.5

Når Kain hatet sin bror og drepte ham, var det ikke fordi Abel hadde handlet galt, men «fordi hans egne gjerninger var onde, mens brorens var rettferdige”. Slik har onde mennesker alltid hatet dem som var bedre enn de selv. Abels lydighet og urokkelige tro var en stadig irettesettelse til Kain. «For den som gjør det onde, hater lyset og vil ikke komme til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli avslørt.»4 Jo klarere lys som reflekteres fra karakteren hos Guds trofaste tjenere, desto tydeligere blir de ugudeliges synder åpenbart, og desto mer oppsatt vil de bli på å ødelegge dem som forstyrrer deres fred.AoO1 55.6

Mordet på Abel var det første eksempel på det fiendskap Gud hadde sagt ville eksistere mellom slangen og kvinnens ætt, mellom Satan og hans undersåtter på den ene siden og Kristus og hans etterfølgere på den andre. Da Satan fikk Adam og Eva til å synde, vant han herredømmet over men-neskene. Men Kristus ville sette dem i stand til å fri seg for hans åk.AoO1 55.7

Hver gang et menneske ved tro på Guds lam nekter å tjene synden, blir Satans vrede tent. Abels hellige liv motbeviste Satans påstand om at det er umulig for mennesket å holde Guds lov. Nå var Kain behersket av den onde. Da han så at han ikke kunne få kontroll over Abel, ble han så rasende at han tok hans liv. Slik går det overalt hvor det finnes noen som vil tale Guds sak og vitne om at hans lov er rettferdig. Ondskapens åndemakter vil reise seg til kamp mot dem.AoO1 56.1

Det er denne ånd som gjennom tidene har tent kjetterbålene der Kristi etterfølgere har gitt sitt liv. Grusom-hetene de ble utsatt for, var satt i scene av Satan og hans hær fordi de ikke kunne tvinge dem til å underkaste seg deres herredømme. Men dette er den slagne fiendes raseri. Hver eneste kris-ten martyr døde som seiervinner. Profeten sier: «De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ordet de vitnet om; de hadde ikke sitt liv så kjært at de ikke ville gå i døden.»5AoO1 56.2

Kain måtte snart stå til ansvar for sin forbrytelse. Da sa Herren til Kain: «Hvor er din bror Abel?” Han svarte: «Jeg vet ikke. Skal jeg vokte min bror?” Kain hadde gått så vidt i sin synd at han ikke lenger merket Guds stadige nærvær eller fattet hans storhet og allvitenhet. Derfor tydde han til løgn for å skjule sin skyld.AoO1 56.3

Igjen sa Gud til Kain: «Hva er det du har gjort? Hør, din brors blod roper til meg fra jorden!” Gud hadde gitt Kain anledning til å bekjenne sin synd. Han hadde fått tid til å tenke seg om. Han visste hvor uhyrlig den handlingen var som han hadde begått, og hvilken løgn han hadde uttalt for å skjule den. Men fremdeles var han opprørsk, og dommen ble ikke utsatt lenger. Den samme guddommelige røsten som hadde tryglet og formant, uttalte de forferdelige orde-ne: «Nå skal du være bannlyst fra den jord som åpnet munnen og tok imot din brors blod fra din hånd! Når du dyrker marken, skal den ikke mer gi deg sin grøde. Hjemløs og fredløs skal du være på jorden.”AoO1 56.4

Med sine forbrytelser hadde Kain egentlig fortjent dødsdom. Men en barmhjertig skaper sparte likevel hans liv og gav ham nye anledninger til å vende om. Men Kain forherdet seg og oppfordret til opprør mot Guds autoritet. Han ble stamfar til en slekt av skamløse, gudsforlatte syndere. Under Satans førerskap fristet han andre. Hans eksempel og demoraliserende innflytelse førte til at jorden ble så fordervet og full av vold, at den måtte ødelegges.AoO1 56.5

Når Gud sparte livet til den første drapsmann, var det en undervisning om den store striden mellom godt og ondt. Historien om Kain og hans et-terkommere er et eksempel på hva følgen ville ha vært om syndere hadde fått lov til å leve evig og fortsette sitt opprør mot Gud. Guds overbærenhet gjorde at de onde bare ble dristigere og mer trassige i sin ondskap.AoO1 56.6

Femten århundrer etter at Gud hadde felt sin dom over Kain, var universet vitne til fruktene av hans innflytelse og eksempel, idet jorden ble oversvømmet av forbrytelse og last. Dermed ble det åpenbart at dødsdommen over den falne slekt var både rettferdig og barmhjertig. Jo lenger mennesker levde i synd, desto mer fordervet ble de. Guds dom som for-kortet en tilværelse i hemningsløs ondskap, og befridde verden for inn-flytelsen fra dem som hadde forherdet seg i opprør, var en velsignelse snarere enn en forbannelse.AoO1 57.1

Satan arbeider hele tiden intenst i tusen forkledninger for å sette Guds natur og hans lederskap i et falskt lys. Han arbeider grundig og planmessig og utfolder en forbausende makt for å holde verdens innbyggere fanget av sitt bedrag. Men Gud som er evig og allvis, ser enden fra begynnelsen, og hans planer når det gjelder å behandle det onde, er store og omfattende. Hans mål var ikke bare å slå ned opprøret, men å åpenbare dets natur for universet. Guds plan utfoldet seg gradvis. Den viste både hans rettfer-dighet og barmhjertighet og forsvarte fullt ut hans visdom og rettvise hand-lemåte med det onde.AoO1 57.2

De syndfrie innbyggerne på andre kloder fulgte spent med i det som fore-gikk på jorden. Tilstanden i verden før storflommen viste resultatet av Lucifers styreform, som han i sin tid hadde forsøkt å etablere i himmelen ved å forkaste Kristi myndighet og avskaffe Guds lov. De skamløse synderne som levde før storflommen, var typen på undersåtter som Satan hersket over. Deres tanker og påfunn var hele tiden onde. Hver følelse, hver impuls og hver fantasiforestilling var i strid med de guddommelige prinsipper for fellesskap, fred og kjærlighet. De var slående vitnesbyrd om den totale fordervelse som blir følgen av Satans plan om å fjerne det hegn som Guds lov er for hans skapninger.AoO1 58.1

Gjennom de kjensgjerninger som bringes for dagen etter hvert som den store strid utfolder seg, åpenbarer Gud prinsippene i sitt lederskap, som er blitt fordreid og forfalsket av Satan og alle dem han har ført bak lyset. Guds rettferdighet vil til sist bli anerkjent i hele verden, selv om det vil bli for sent til å redde opprørerne. Gud har hele universets sympati og anerkjennelse på sin side, idet hans store plan nærmer seg fullbyrdelsen. Denne anerkjennelsen vil også stå fast når opprøret til slutt skal fjernes. Alle vil innse at de som har forkastet de guddommelige lovbud, har stilt seg på Satans side mot Kristus.AoO1 58.2

Når denne verdens fyrste blir dømt, og de som har gjort felles sak med ham, skal dele hans skjebne, vil alle i universet utbryte idet de er vitne til domsfullbyrdelsen: «Store og under-fulle er dine gjerninger, Herre Gud, du Allmektige. Rettferdige og sanne er dine veier, du folkenes konge.»6 AoO1 58.3