17—Jakob på flukt

Truet på livet på grunn av Esaus raseri forlot Jakob sitt barndomshjem som flyktning. Men han tok med seg sin fars velsignelse.AoO1 166.1

Isak hadde gjentatt paktsløftet for ham og bedt ham finne en kone blant morens slekt i Mesopotamia. Likevel var det med tungt hjerte Jakob la ut på sin ensomme ferd. Uten noe annet enn en stav i hånden måtte han dra hundrevis av kilometer gjennom et land som var bebodd av ville nomadestammer. I sin anger og frykt prøvde han å unngå mennesker for ikke å bli oppsporet av den rasende broren. Han følte at han for alltid hadde mistet den velsignelsen som Gud hadde planlagt å gi ham, og Satan var på pletten for å friste ham.AoO1 166.2

Ved kveldstid den andre dagen var han kommet langt bort fra farens telt. Han kjente seg som en utstøtt, og han visste at alle plagene skyldtes hans egen feilaktige handlemåte. Fortvilelsens mørke senket seg over sinnet, og det var så vidt han våget å be. Men han var så ensom at han følte et ster-AoO1 166.3

kere behov for Guds beskyttelse enn han hadde følt noen gang tidligere. Med gråt og ydmykhet bekjente han sin synd og bad om et tegn på at han ikke var helt forlatt. Men hans sorgtunge sinn fant ingen trøst. Han hadde mistet all selvtillit, og han fryktet for at hans fedres Gud hadde forkastet ham.AoO1 166.4

Men Gud sviktet ikke Jakob. Han var fremdeles nådig mot sin villfarne og tvilende tjener. I sin barmhjertighet viste Herren ham nettopp det han trengte — en frelser. Jakob hadde syndet, men han ble glad og takknemlig da han så at han igjen kunne få del i Guds nåde.AoO1 166.5