18—Å kjempe med Gud

Selv om Jakob hadde forlatt PadamAram i lydighet mot Guds pålegg, var det ikke uten en viss frykt han gikk til-bake den samme veien han hadde kommet som flyktning tjue år tidligere.AoO1 177.1

Synden han hadde begått da han bedrog sin far, stod hele tiden klart for ham. Han visste at hele den langvarige landflyktigheten var en direkte følge av den synden, og han grublet over dette dag og natt. Bebreidelsene fra en vond samvittighet gjorde reisen svært trist. Da fjelltoppene i hjemlandet kom til syne i horisonten, ble han dypt grepet. Hele fortiden stod klart for ham. Minnet om hans synd fikk ham også til å tenke på Guds nåde og løftene om hans hjelp og ledelse.AoO1 177.2

Idet han nærmet seg målet for reisen, vakte tanken på Esau mange bange anelser hos ham. Etter Jakobs flukt hadde Esau betraktet seg som enearving til farens eiendom. Nyheten om at Jakob var på hjemvei, kunne skape frykt for at han kom for å kreve arven. Esau var nå i stand til å skade broren hvis han ville. Han kunne føle seg fristet til å bruke vold mot ham, ikke bare for å hevne seg, men for å beholde den rikdommen han så lenge hadde betraktet som sin.AoO1 177.3

Igjen gav Herren Jakob et tegn på sin omsorg. På reisen sørover fra Gilead-fjellet var det som om to flok-ker av himmelske engler omsluttet ham. Den ene rykket frem foran hans følge og den andre bak, som for å be-skytte dem. Jakob husket synet ved Betel lang tid i forveien. Hans tungsinn forsvant ved dette beviset på at de himmelske sendebud som hadde brakt håp og oppmuntring under flukten fra Kanaan, nå ville vokte ham på tilbakeveien. Og han utbrøt: «Her er Guds leir.” Han kalte stedet Mahanajim — «de to leirer”.AoO1 177.4