Jakob møter Esau

Jakob hadde oppnådd den velsig-nelsen han hadde lengtet etter. Han hadde fått tilgivelse for sitt bedrag. Krisen i hans liv var over. Hittil hadde tvil, forvirring og en vond samvittighet forbitret tilværelsen for ham. Men nå var alt blitt forandret, og en vidunderlig fred fylte ham etter at han var blitt forsont med Gud. Han var ikke lenger redd for å møte broren. Den Gud som hadde tilgitt hans synd, kunne bevege Esau til å godta hans ydmykelse og anger.AoO1 179.6

Mens Jakob enda kjempet med en-gelen, fikk Esau besøk av et sendebud fra himmelen. I en drøm så han sin bror som i tjue år hadde levd i landflyktighet borte fra barndomshjemmet. Han så hans sorg over morens død, og han så at han var omgitt av Guds englehær. Esau fortalte denne drømmen til sine menn. Han påla dem ikke å skade Jakob, for hans fars Gud var med ham.AoO1 180.1

Etter hvert nærmet de to parter seg hverandre, ørkenhøvdingen i spissen for sine krigsmenn, og Jakob med sine koner og barn, fulgt av gjetere og tje-nestepiker og en mengde storfe og småfe. Jakob støttet seg til staven idet han gikk frem for å møte flokken av krigere. Han var utmattet og hjelpeløs etter kampen. Gangen var langsom og smertefull, og han måtte stanse for hvert skritt. Men ansiktet strålte av glede og fred.AoO1 180.2

Da Esau fikk øye på den lidende krøplingen, løp han frem, «slo armene om ham, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Og de gråt”. Ved synet av dette ble endog de hardbarkede krigerne dypt grepet. Selv om Esau hadde fortalt dem om drømmen han hadde hatt, kunne de ikke riktig forstå den forandringen som hadde skjedd med ham. De la merke til Jakobs hjelpeløshet, men ante ikke at denne svakheten var blitt hans styrke.AoO1 180.3

I den angstfylte natten ved Jabbokelven, da ødeleggelsen syntes uunngåe-lig, lærte Jakob hvor fåfengt mennes-kelig hjelp er, og hvor nytteløst det er å sette sin lit til menneskelig styrke.AoO1 180.4

Han så klart at hjelpen bare kunne komme fra ham som han hadde syndet så alvorlig mot. Hjelpeløs og uverdig som han var, klynget han seg til Guds løfte om barmhjertighet med en angrende synder. Dette løfte var hans eneste sikkerhet for at Gud ville tilgi og ta imot ham. Før ville himmel og j ord forgå, før det kunne svikte. Dette holdt ham oppe under den forferdelige kampen.AoO1 180.5