Til minne om skapelsen

Den store Gud hadde lagt jordens grunnvoll. Han hadde kledd hele verden i en drakt av skjønnhet og fylt den med alt som var til gagn for mennesket. Han hadde skapt det storslåtte på jorden og i havet. På seks dager ble det store skaperverket fullendt. «Og Gud hvilte den sjuende dagen etter at han hadde gjort alt dette. Gud velsignet den sjuende dagen og lyste den hellig. For den dagen hvilte Gud etter det verk han hadde gjort da han skapte.»AoO1 26.4

Gud så med tilfredshet på sitt verk. Alt var fullkomment og vitnet om den guddommelige opphavsmann. Og han hvilte, ikke fordi han var trett, men i tilfredshet over resultatet av sin visdom og godhet og over åpenbarelsen av sin herlighet.AoO1 26.5

Etter å ha hvilt på den sjuende dagen helliget Gud den og satte den til side som hviledag for mennesket. Mennesket skulle nå følge Skaperens eksempel og hvile på denne hellige dagen. Ved å betrakte himmelen og jorden skulle tanken fordype seg i Guds store skaperverk. Der ville mennesket se bevisene på hans visdom og godhet. Hjertet kunne da bli fylt av kjærlighet og ærefrykt for Skaperen.AoO1 26.6

I Eden satte Gud minnesmerket over sitt skaperverk, idet han knyttet sin velsignelse til den sjuende dag. Sabbaten ble gitt til Adam som stamfar og representant for hele menneskeheten. Gjennom feiringen av sabbaten skulle alle jordens innbyggere i takknemlighet anerkjenne himmelens Gud som sin skaper og rettmessige herre, at de var hans verk og undergitt hans myndighet. Slik skulle den være et stadig minne for hele menneskeslekten. Den skulle ikke oppfattes som en skygge eller være begrenset til et bestemt folk.AoO1 26.7

Gud så at sabbaten var nødvendig for menneskene, til og med i Paradiset. De trengte å legge bort sine egne interesser og sysler en dag av de sju, for bedre å kunne betrakte Guds verk og grunne på hans makt og godhet. Mennesket trengte en sabbat som på en levende måte kunne minne om Skaperen og vekke takknemlighet for alt det gode som var en gave fra ham.AoO1 27.1

Gud vil at sabbaten skal få mennes-kene til å fordype seg i de ting han har skapt. Naturen taler til deres sanser og forteller at det eksisterer en levende Gud, Skaperen, den suverene herre over alt og alle. «Himmelen forkynner Guds herlighet, hvelvingen forteller om hans henders verk. Den ene dag bærer bud til den andre, en natt gir sin kunnskap til den neste.»6AoO1 28.1

Den skjønnhet som jorden er kledd i, er et tegn på Guds kjærlighet. Vi kan se den i fjellformasjonene, de majestetiske trær, de spirende knopper og de sarte blomster. Alt taler til oss om Gud. Sabbaten som stadig viser hen til ham som skapte alt dette, byr menneskene å åpne naturens store bok og der finne Skaperens visdom, makt og kjærlighet.AoO1 28.2