Jakob lurer til seg farens velsignelse

Årene gikk, og Isak ble gammel og nesten blind. Han tenkte at døden snart ville gjeste ham, og derfor ville han ikke vente lenger med å uttale velsignelsen over sin eldste sønn. Han kjente til hvor sterkt Rebekka og Jakob var imot dette, og derfor bestemte han seg for å utføre den høytidelige seremonien i all hemmelighet. Ettersom det var skikk og bruk å lage et festmåltid ved slike anledninger, sa Isak til Esau: «Ta nå jaktredskapene dine, pilekoggeret og buen, og gå ut i marken og skyt noe vilt til meg! Lag så en velsmakende rett, av det slaget jeg liker! Kom hit med den, og la meg spise, så jeg kan gi deg min velsignelse før jeg dør.»AoO1 162.1

Rebekka gjettet seg til hva som var i emning, og hun følte seg sikker på at det stred mot Guds åpenbarte vilje. Isak stod i fare for å nedkalle Herrens mishag og utelukke sin yngste sønn fra den posisjon Gud hadde kalt ham til. Forgjeves hadde hun prøvd å overtale Isak, og nå bestemte hun seg for å bruke list.AoO1 162.2

Ikke før hadde Esau tatt av sted, så gikk Rebekka i gang med å gjennomføre sin plan. Hun fortalte Jakob hva som hadde hendt og hvor nødvendig det var å handle raskt for å hindre at velsignelsen ugjenkallelig ble gitt til Esau. Hun forsikret sin sønn om at hvis han gjorde som hun sa, kunne han få velsignelsen, slik Gud hadde lovt.AoO1 162.3

Jakob gikk ikke straks med på den planen hun la frem. Tanken på å føre faren bak lyset fylte ham med gru. Han følte at en slik synd snarere ville føre til forbannelse enn til velsignelse. Men han overvant snart sine skrupler og fulgte morens forslag. Det var ikke hans hensikt å uttale en direkte løgn. Men da han stod foran faren, var det som om han hadde gått for langt til å trekke seg tilbake, og ved bedrag sikret han seg den velsignelsen han lengtet etter.AoO1 162.4

Jakob og Rebekka oppnådde sin hensikt, men høstet bare sorg og vans-keligheter av sitt bedrag. Gud hadde sagt at Jakob skulle få førstefødselsretten, og løftet ville blitt oppfylt i sin tid hvis de i tro hadde ventet på at Gud skulle ordne det for dem. Men i likhet med mange i vår tid som bekjenner seg til å være Guds barn, var de uvillige til å overlate saken til ham. Rebekka fikk bittert angre det rådet hun gav sønnen. Det førte til at hun ble skilt fra ham, og hun så ham aldri mer.AoO1 162.5

Fra det øyeblikk Jakob fikk førstefødselsretten, ble han tynget av selvfordømmelse. Han hadde syndet mot faren, mot broren, mot seg selv og mot Gud. I løpet av en knapp time hadde han gjort noe som han skulle komme til å angre gjennom hele livet. Denne situasjonen stod klart for ham i årene som fulgte, når hans egne sønners onde atferd pinte ham.AoO1 162.6