En busk i brann

«Så gikk det lang tid, og kongen i Egypt døde. Israelittene sukket og klaget under trelldommen, og deres nødrop steg opp til Gud. Gud hørte hvordan de sukket, og kom i hu den pakten han hadde sluttet med Abraham, Isak og Jakob. Gud så til israelittene og tok seg av dem.» Tiden for utfrielsen var kommet. Men Guds hensikt skulle fullbyrdes på en måte som avslørte den menneskelige stolthet. Befrieren skulle tre frem som en ydmyk gjeter med bare en stav i hånden. Men Gud ville gjøre denne staven til symbolet på sin makt.AoO1 233.2

En dag da Moses førte saueflokkene bort i nærheten av Horeb — «Guds fjell” — så han en busk i brann. Gre-nene, løvverket og stammen — alt stod i flammer, men så ikke ut til å bli oppbrent. Da han gikk nærmere for å undersøke saken, lød det en stemme fra ilden som sa navnet hans. Med skjelvende lepper svarte Moses: «Ja, her er jeg.» Han ble advart mot å nær-me seg uten å vise spesiell ærbødighet: «Ta dine sko av deg! For det stedet du står på, er hellig jord.” Herren sa: «Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.» Det var han, paktens engel, som i sin tid hadde åpenbart seg for fedrene. Da skjulte Moses ansiktet, for han våget ikke å se Gud.AoO1 233.3

Alle som kommer frem for Gud, bør være preget av ydmykhet og ære-frykt. I Jesu navn kan vi tillitsfullt komme frem for ham. Men vi må ikke nærme oss Gud med en utilbørlig djervhet, som om han var vår likemann. Enkelte mennesker henvender seg til den store, allmektige og hellige Gud — han som bor i et lys ingen kan komme til — som om de snakket til en jevnbyrdig eller endog en underordnet. Noen oppfører seg verre i hans hus enn de ville våge å gjøre i audienssalen til en jordisk hersker. De burde tenke på at de står overfor ham som serafer tilber, og som engler dekker sitt ansikt for.AoO1 234.1

Gud har krav på den største ærefrykt. Alle som virkelig fornemmer hans nærvær, vil bøye seg for ham i ydmykhet og rope ut likesom Jakob da han så Gud i et syn: «Hvor skremmende dette stedet er! Her er Guds hus, her er himmelens port.»4AoO1 235.1

Mens Moses ventet i ærefrykt, fort-satte røsten: «Jeg har sett hvor vondt mitt folk har det i Egypt, og hørt hvordan de klager over fogdene. Jeg vet hva de må lide. Jeg har steget ned for å fri dem fra egypterne og føre dem opp fra dette landet til et godt og vidstrakt land, et land som flyter med melk og honning. ... Gå av sted! Jeg sender deg til farao. Du skal føre mitt folk, israelittene, ut av Egypt.»AoO1 235.2

Overrasket og skremt over denne befalingen vek Moses tilbake og sa: «Hvem er vel jeg? Kan jeg gå til farao og føre israelittene ut av Egypt?» Svaret lød: «Jeg vil være med deg! Du skal få et tegn på at det er jeg som har sendt deg. Når du har ført folket ut av Egypt, da skal dere holde gudstjeneste på dette fjellet.”AoO1 235.3

Moses tenkte på alle vanskelighetene han ville møte, og på folkets blindhet, uvitenhet og vantro. Mange av dem var nesten blottet for kunnskap om Gud. «Men når jeg nå kommer til israelittene og sier til dem at deres fed-res Gud har sendt meg, og de så spør meg etter hans navn, hva skal jeg da svare?» Og svaret kom: «Jeg er den jeg er. Slik skal du svare israelittene: Jeg Er har sendt meg til dere.»AoO1 235.4

Først fikk Moses beskjed om å samle de eldste i Israel, de edleste og mest rettferdige blant dem, de som lenge hadde sørget over trelleåket. Til dem skulle han bringe et budskap fra Gud med løfte om utfrielse. Sammen med de eldste skulle han så gå til kongen og si: «Herren, hebreernes Gud, har møtt oss. La oss nå få lov til å dra tre dagsreiser ut i ørkenen og ofre til Her-ren vår Gud!»AoO1 236.1

Moses ble varslet om at farao ville avvise oppfordringen om å la Israel fare. Men motet hos Guds tjener måtte ikke svikte, for Herren ville bruke denne anledningen til å åpenbare sin makt for egypterne og for sitt folk. «Så vil jeg rekke ut hånden og slå egypterne med alle de under som jeg vil gjøre blant dem. Da skal han la dere fare.”AoO1 236.2

Det ble også gitt veiledning om for-beredelsen for reisen. Herren sa: «Jeg vil lage det slik at egypterne får god-vilje for dette folket, så dere ikke skal dra tomhendt bort. Hver kvinne skal be grannekonen eller den hun bor sammen med, om sølv og gull og klær.”AoO1 236.3

Egypterne hadde beriket seg på urettmessig vis ved det arbeid de krev-de av israelittene. Når de nå skulle ta fatt på reisen til sitt nye hjem, var det bare rett og rimelig at de krevde veder-lag for de mange år med hardt slit. De skulle be om verdigjenstander som lett kunne transporteres, og Gud ville la dem nyte godvilje hos egypterne. De mektige miraklene som Gud skulle utføre, ville slå undertrykkerne med skrekk, slik at trellefolkets ønsker ble oppfylt.AoO1 236.4

Vanskelighetene som Moses så for-an seg, syntes uoverstigelige. Hvilket bevis kunne han gi folket på at Gud virkelig hadde sendt ham? «De vil vel ikke tro meg og ikke høre på meg, men si at Herren ikke har vist seg for meg.”AoO1 236.5

Så fikk han et bevis som appellerte til hans egne sanser. Gud bød ham å kaste staven på jorden, og den ble til en slange, og Moses flyktet for den. Så ble han bedt om å gripe fatt i den, og den ble til en stav igjen. Deretter fikk han beskjed om å stikke hånden inn på brystet, og da han drog den ut, var den angrepet av hudsykdom og så ut som snø. På ny ble han bedt om å stikke hånden inn på brystet, og da han denne gangen drog den ut, var den frisk som den andre. Ved disse tegnene forsikret Herren ham om at både hans eget folk og farao ville bli overbevist om at det fantes en som var mektigere enn kongen av Egypt.AoO1 236.6

Men Guds tjener var fremdeles overveldet av tanken på den underlige og veldige oppgaven som ventet ham. I sin nød og frykt unnskyldte han seg nå med at han hadde tungt for å tale: «Hør meg, Herre! Jeg har aldri vært noen ordets mann, verken før eller nå etter at du begynte å tale til din tjener; jeg har vanskelig for å tale og uttrykke meg.» Han hadde vært borte fra Egypt i så lang tid at han ikke lenger behersket språket så godt som da han oppholdt seg der.AoO1 236.7

Men Herren sa til ham: «Hvem er det som har gitt mennesket munn? Hvem er det som gjør stum eller døv, seende eller blind? Er det ikke jeg, Herren?” I tillegg fikk han enda en forsikring om guddommelig hjelp: «Gå nå, så skal jeg være med deg når du taler, og lære deg hva du skal si!” Men Moses tryglet fremdeles om at en mer skikket person måtte bli valgt til oppgaven.AoO1 237.1

Til å begynne med berodde disse unnskyldninger på ydmykhet og mangel på selvtillit. Men da Herren hadde lovt å fjerne alle vanskeligheter og sørge for at planene lyktes, var det uttrykk for mistillit til Gud at han fortsatt vegret seg og klaget over sin udugelighet. Det var en antydning om at Gud kanskje ikke var i stand til å dyktiggjøre ham for den store gjer-ningen han hadde kalt ham til, eller at han hadde valgt feil mann.AoO1 237.2

Nå ble Moses henvist til Aron, sin eldre bror, som daglig hadde benyttet språket og snakket det flytende. Han fikk vite at Aron skulle komme og møte ham. Det neste Herren sa, var formet som en betingelsesløs befaling: «Du skal tale til ham og legge ordene i munnen på ham. Så skal jeg være med både deg og ham når dere taler, og lære dere hva dere skal gjøre. Han skal tale til folket for deg. Slik skal han være munn for deg, og du skal være som Gud for ham. Ta denne staven i hånden; med den skal du gjøre tegnene!» Nå kunne han ikke stå imot lenger, for ethvert grunnlag for unnskyldninger var fjernet.AoO1 237.3

Da Moses ble kalt, hadde han ingen tillit til seg selv. Han var langsom i tale og tilbakeholden i handling, og følte seg helt udugelig til å være Guds talerør til Israel. Men da han først hadde tatt på seg oppgaven, gikk han helhjertet inn for den og satte all sin lit til Herren. Den veldige oppgaven syntes å aktivisere alle hans evner og krefter. Gud velsignet hans villige lydighet, og han ble veltalende, håpefull, behersket og vel skikket til den største gjerning som noen gang er betrodd mennesker.AoO1 237.4

Dette er et eksempel på hva Gud gjør for å styrke dem som stoler helt og fullt på ham og betingelsesløst gjør det han ber dem om.AoO1 237.5

En person vil få evner og dyktighet etter hvert som han tar på seg de opp-drag Gud legger på ham, og prøver å utføre dem på den rette måten. Selv om han har en uanselig posisjon eller begrensede evner, vil han likevel oppnå sann storhet, så sant han setter sin lit til Guds kraft og er tro i sin gjerning. Hadde Moses stolt på sin egen styrke og klokskap, og på det grunnlaget tatt på seg den store oppgaven, ville han ha vist at han var helt uskikket til å mestre den. At en person føler sin svakhet, gir i det minste et fingerpek om at han fatter storheten i den oppgaven han er satt til, og at han vil be Gud om styrke og veiledning.AoO1 237.6

Moses gikk til svigerfaren og sa at han gjerne ville besøke sine landsmenn i Egypt. Jetro gav sitt samtykke og sin velsignelse. «Dra bort i fred!” sa han. Sammen med sin kone og sine barn tok Moses fatt på reisen. Han våget ikke å fortelle hvilket ærend han hadde, for at svigerfaren ikke skulle nekte dem å reise med ham. Men før de nådde frem til Egypt, innså han selv at det var tryggest for dem å bli hjemme i Midjan.AoO1 239.1

Moses hadde en hemmelig frykt for farao og for egypterne som førti år tidligere hadde lagt ham for hat. Dette gjorde at han var enda mer uvillig til å dra tilbake dit. Men etter at han hadde bestemt seg for å gjøre det Gud hadde bedt ham om, fikk han vite at hans fiender var døde.AoO1 239.2

På veien fra Midjan fikk Moses en fryktelig og overraskende advarsel om Herrens mishag. En engel viste seg for ham på en truende måte, som om han stod klar til å drepe ham. Moses fikk ingen forklaring, men nå husket han at han hadde oversett et av Guds krav. Han hadde latt seg overtale av sin kone til ikke å omskjære den yngste sønnen. Dermed hadde han forsømt å oppfylle vilkåret for at barna hans skulle nyte godt av velsignelsene fra Guds pakt med Israel.AoO1 239.3

Når folkets leder forsømte seg slik, kunne det ikke annet enn svekke au-toriteten i det påbud Gud hadde gitt folket. Sippora var redd for at hennes mann måtte bøte med livet, og utførte selv den rituelle handlingen. Deretter tillot engelen at Moses fikk fortsette reisen. Under sin misjon hos farao ville Moses komme i en farlig situasjon. Livet hans kunne bare bli bevart ved at hellige engler beskyttet ham. Men når han med fullt overlegg forsømte en klar plikt, var han ikke trygg, for da ville englene ikke kunne verne ham.AoO1 239.4

I trengselstiden like før Kristi gjen-komst vil de rettferdige bli bevart av himmelske engler. Men det vil ikke være noen sikkerhet for dem som overtrer Guds lov. Englene kan ikke beskytte dem som da tilsidesetter et av Guds bud.AoO1 239.5