Årsaken til komplottet

Presteembetet hadde tidligere tilfalt den førstefødte sønnen i hver familie. Nå var det blitt betrodd Aron og hans etterkommere. Dette hadde ført til misunnelse og misnøye. I det skjulte hadde Korah motarbeidetAoO1 369.3

Moses og Aron, men hadde ikke våget å gjøre åpent opprør. Men til slutt unnfanget han den dristige planen å styrte både den borgerlige og den religiøse myndighet.AoO1 369.4

Det var ikke vanskelig å finne noen som var enig med ham. På sørsiden av møteteltet, like i nærheten av teltene til Korah og kehatittene, holdt Rubens stamme til. Datan og Abiram, to av stammehøvdingene, hadde teltene sine tett opp til Korahs telt. De gikk villig med på hans ærgjerrige planer. Som etterkommere av Jakobs eldste sønn påstod de at det var deres rett å utøve borgerlig myndighet, og de ble enige om å dele presteverdigheten med Korah.AoO1 369.5

Stemningen blant folket gjorde at Korahs planer vant gehør. Den bitre skuffelsen førte til at tvilen, misunnelsen og hatet blusset opp på ny, og de rettet nye klagemål mot den tålmodige lederen. Stadig vekk glemte de at de var under Guds beskyttelse, at paktens engel var deres usynlige leder, at Kristus gikk foran dem i sky støtten og at Moses fikk all veiledning fra ham.AoO1 369.6

De ville ikke godta den fryktelige dommen at de alle måtte dø i ørkenen. Derfor var de snare til å gripe et hvilket som helst påskudd til å tro at det ikke var Gud, men Moses som ledet og som hadde felt dommen over dem. Selv om den mest ydmyke mann på jorden gjorde sitt ytterste for å få bukt med folkets stivsinn og manglende vilje til å underkaste seg, hjalp det ikke. Heller ikke de mange tom-rom i rekkene og de mange savnede som viste Guds mishag over deres tidligere frafall, fikk dem på bedre tanker. På ny gav de etter for fristelse.AoO1 370.1

Det enkle liv Moses hadde levd som sauegjeter, hadde vært langt fredeligere og lykkeligere enn hans nåværende rolle som leder for denne veldige hærskaren av opprørske elementer. Men det kunne ikke påvirke hans valg. I stedet for gjeterstaven hadde han fått et maktsepter som han ikke kunne legge ned før Gud gav ham avløsning.AoO1 370.2

Han som leser hemmelighetene i hvert eneste menneskehjerte, visste hva Korah og tilhengerne hans planla. Gud hadde advart og undervist sitt folk på en slik måte at de burde ha unngått å bli bedratt av slike intrigemakere. De hadde sett hvordan Guds straffedom rammet Mirjam fordi hun var misunnelig og førte klagemål mot Moses. Herren hadde erklært at Moses var mer enn en profet: «Jeg taler med ham ansikt til ansikt.” Og han føyde til: «Hvordan kunne dere da våge å tale mot Moses, min tjener?»1 Dette gjaldt ikke bare Aron og Mirjam, men hele Israel.AoO1 370.3

Korah og hans medsammensvorne var priviligerte personer som hadde vært vitne til særlige åpenbaringer av Herrens kraft og storhet. De var blant dem som hadde vært sammen med Moses på fjellet og sett Guds herlighet. Men siden hadde det skjedd en forandring. De hadde latt seg friste, ganske lite til å begynne med, senere mer og mer etter hvert som fristelsen fikk næring. Til slutt fikk Satan fullstendig makt over dem så de fikk mot til å spre utilfredshet. De lot som de var svært interessert i folkets vel, og snakket til å begynne med lavmælt seg imellom om sin misnøye, senere også til folkets ledere. Deres insinuasjoner ble så velvillig mottatt at de fikk mot til å gå enda videre. Til slutt trodde de selv at de var drevet av nidkjærhet for Gud.AoO1 370.4

De klarte å få to hundre og femti høvdinger med seg. Det var kjente menn i Israel. Med disse sterke og innflytelsesrike personer bak seg kjente de seg overbevist om at de kunne foreta radikale endringer i ledelsen og innføre store forbedringer i forvaltningen som Moses og Aron stod for.AoO1 370.5

Ærgjerrigheten førte til misunnelse, og misunnelsen til oppstand. De hadde drøftet seg imellom om Moses egentlig hadde krav på så stor myndighet og ære, inntil de mente at hvem som helst av dem kunne klare oppgaven like godt som han. Videre innbilte de seg selv og hverandre at Moses og Aron selv hadde skaffet seg den posisjon de hadde.AoO1 370.6

De misfornoyde påstod at de to lederne hadde opphoyet seg selv over Herrens menighet ved å rane til seg prestetjenesten og forvaltningen, til tross for at slekten deres ikke hadde noen fortrinn fremfor andre. De var ikke mer hellige enn folket ellers og burde ha nøyd seg med å være på høyde med sine frender. For disse var ikke mindre priviligert når det gjaldt Guds spesielle nærvær og beskyttelse.AoO1 371.1