I leir ved Sinai

Fra Refidim drog folket videre mens skystøtten ledet dem. De ble ført over nakne sletter, bratte skråninger og ulendte fjellpass. Ofte når de drog over ødslige sandstrekninger, så de hvordan dystre fjell hevet seg foran dem som mektige skanser og syntes å hindre all videre fremmarsj. Men etter hvert som de kom nærmere, oppdaget de stadig nye åpninger gjennom fjellmuren, og bakenfor bredte nye sletter seg ut for deres blikk.AoO1 280.6

Nå var de på vei gjennom et av disse dype, steinete fjellpassene. Det var en imponerende scene. Mellom fjellene som hevet seg på begge sider, beveget folket seg med storfe og småfe som en levende strøm så langt øyet kunne nå. Foran dem lå det majestetiske Sinaifjellet som en mektig mur. Skystøtten hvilte over fjellet, og folket slo leir på sletten nedenfor. Her skulle de ha sitt hjem i nesten et helt år. Ildstøtten var en forsikring om Guds beskyttelse. Og mens de sov, falt brødet fra himmelen stille over leirområdet.AoO1 281.1

Daggryet kastet sitt gylne skjær over fjellkammene, og solstrålene trengte ned i de dype fjellkløftene. For det trette reisefølget var det som stråler av nåde fra Guds trone. På alle kanter var det som om de mektige, forrevne fjellene i sin ensomme storslagenhet bar bud om uforgjengelig styrke. Her ble sinnet fylt med høytidelig ærefrykt. Mennesket fikk en følelse av sin egen uvitenhet og avmakt i nærvær av ham som «veide fjellene med vekt og haugene på skålvekt».10 Her skulle Israel motta den mest vidunderlige åpenbaring som Gud noensinne har latt mennesker få del i.AoO1 281.2

Gud hadde samlet folket for å lære dem sine hellige forskrifter ved å kunngjøre sin lov med sin egen røst. Det skulle skje store, gjennomgripende forandringer med dem, for innflytelsen under den fornedrende slavetilværelsen og den langvarige kontakt med avgudsdyrkelsen hadde satt sitt preg på deres vaner og karakter. Nå ville Gud løfte dem opp på et høyere moralsk plan ved å lære dem å kjenne ham.AoO1 281.3