13—Lydighet — et tegn på tro

Abraham hadde uten videre godtatt løftet om en sønn. Men han ventet ikke på at Gud skulle oppfylle sitt ord når hans tid var inne og på sin egen måte. Oppfyllelsen ble utsatt for å prøve Abrahams tro på Guds makt. Men han bestod ikke prøven. Sara mente det var umulig at hun kunne få en sønn i sin høye alder. Derfor foreslo hun at Abraham skulle ta en av hennes tjenestepiker som medhustru for å oppfylle Guds hensikt.AoO1 126.1

Flerkoneriet var blitt så utbredt at det ikke lenger ble regnet som synd. Men like fullt var det overtredelse av Guds lov og var skjebnesvangert for familielivets hellighet og fred. Abra-hams ekteskap med Hagar fikk onde følger, ikke bare for hans egen familie, men også for kommende slekter.AoO1 126.2

Hagar følte seg smigret over den ære hun fikk ved sin nye posisjon som Abrahams medhustru, og håpet at hun ville bli mor til det store folkeslaget som skulle nedstamme fra ham. Hun ble stolt og hovmodig og behandlet sin husfrue med forakt. Gjensidig sjalusi forstyrret freden i hjemmet. Abraham måtte høre på klager fra begge parter. Forgjeves forsøkte han å gjenopprette harmo-AoO1 126.3

Det var etter Saras inntrengende ønske at han tok Hagar til medhustru. Likevel bebreidet hun ham nå og la skylden på ham. Hun ønsket å bli kvitt sin rival, men Abraham nektet å gå med på det. Hagar skulle jo bli mor til barnet som han håpet ville bli løftets sønn. Men Hagar var Saras tjenestepike, og han lot fortsatt sin kone bestemme over henne. Den hovmodige Hagar ville ikke finne seg i denne harde behandling som hennes egen respektløshet hadde fremkalt. «Og Sarai var hard mot henne, så hun rømte sin vei.»AoO1 126.4

Hagar begav seg ut i ødemarken, og mens hun hvilte ved en brønn, venneløs og ensom, åpenbarte en engel seg for henne i menneskeskikkelse. Han tiltalte henne som «Hagar, Sarais trellkvinne” for å minne henne om hennes stilling og plikt. Så sa han: «Vend tilbake til din matmor, og bøy deg under hennes hånd!” Men det fulgte også trøst med irettesettelsen: «Herren har hørt hva du led.» «Stor vil jeg gjøre din ætt, så tallrik at ingen kan telle den.» Som en påminnelse om Guds barmhjertighet skulle hun kalle barnet Ismael — «Gud hører».AoO1 126.5