Dramatisk utgang

Moses henvendte seg nå til Korah og de andre levittene og sa til dem: «Er det ikke nok for dere at Israels Gud har skilt dere ut fra menigheten, så dere får tre fram for Herren og gjøre tjeneste i hans bolig, tre fram for menigheten og tjene den? Du og alle dine brødre, levittene, sammen med deg har jo fått komme ham nær. Og nå vil dere også ha prestedømmet! Si meg da, du og hele flokken din, som slår dere sammen mot Herren: Hva er Aron, siden dere er misnøyde og murrer mot ham?”AoO1 372.4

Datan og Abiram hadde ikke vært så dristige som Korah. I håp om at de ikke var blitt fullstendig fordervet, selv om de var kommet med i sam-mensvergelsen, kalte Moses dem til seg for å få vite hva de anklaget ham for. Men de ville ikke komme og nektet å anerkjenne hans myndighet. Mens hele forsamlingen hørte på, svarte de: «Er det ikke nok at du har ført oss opp fra et land som flyter med melk og honning, for å la oss dø i ørkenen, om du ikke også skal gjøre deg til herre over oss? Du har sannelig ikke ført oss til et land som flyter med melk og honning, og har ikke gitt oss åkrer og vingårder til odel og eie. Tror du at du kan føre folk som oss bak lyset? Nei, vi kommer ikke.”AoO1 372.5

Slik omtalte de det landet hvor de hadde vært slaver. Det var de samme uttrykk Herren hadde brukt for å beskrive det landet han hadde lovt å gi dem i arv. De sa om Moses at han gav seg ut for å stå under Guds ledelse for på den måten å stadfeste sin egen myndighet. De ville ikke lenger finne seg i å bli ført omkring i blinde, i det ene øyeblikket mot Kanaan, og så tilbake til ørkenen igjen, slik det passet inn i hans ærgjerrige planer.AoO1 372.6

Han som hadde vært en kjærlig far og tålmodig hyrde, ble fremstilt som en tyrann og maktraner. De gav ham skylden for at de ikke fikk komme inn i Kanaan, selv om det var på grunn av deres egen synd. Det var tydelig at folket stod på opprørernes side. Men Moses prøvde ikke å forsvare seg. I forsamlingens påhør kalte han høytidelig Gud til vitne på at hans motiver var rene og hans opptreden korrekt, og bad ham være dommer.AoO1 373.1

Dagen etter møtte de to hundre og femti høvdinger frem med Korah i spissen, hver med sin glopanne. De ble ført inn i forgården til helligdommen, mens folket samlet seg utenfor for å se hva resultatet skulle bli. Det var ikke Moses som hadde kalt menigheten sammen for å være vitne til at Korah og tilhengerne hans led neder-lag. Men i blind formastelse hadde opprørerne kalt folket sammen for å være vitne til deres seier. En stor del av forsamlingen tok åpenlyst parti for Korah som regnet med å vinne saken mot Aron.AoO1 373.2

Mens de var samlet, viste Herrens herlighet seg for hele menigheten. Herren sa til Moses og Aron: «Skill dere ut fra denne flokken, så skal jeg gjøre ende på dem på et øyeblikk!” Da kastet de seg ned med ansiktet mot jorden og sa: «Gud, du Gud som rår over livsånden i alle mennesker, blir du vred på hele menigheten fordi en enkelt mann synder?”AoO1 373.3

Korah hadde trukket seg tilbake fra forsamlingen for å slutte seg til Datan og Abiram da Moses sammen med de sytti eldste gikk bort for å advare dem som hadde nektet å møte frem. Mengden fulgte etter. Før Moses bar frem ærendet, lot Gud ham si til folket: «Gå bort fra teltene til disse onde menn, og rør ikke ved noe av det som hører dem til. Ellers blir dere også revet bort på grunn av alle deres synder.” Folket rettet seg etter advarselen, for alle var engstelige for straffedommen som truet. Hovedmennene i opprøret ble sviktet av dem de hadde ført bak lyset, men de var fremdeles like forherdet. De stod i teltåpningen sammen med sin familie og trosset den guddommelige advarsel.AoO1 373.4

På vegne av Israels Gud erklærte Moses i hele menighetens påhør: «På denne måten skal dere få vite at det er Herren som har sendt meg for å gjøre alle disse gjerningene, og at jeg ikke gjør dem av meg selv: Dersom disse dør på samme vis som andre mennesker, dersom de får samme lagnad som alle andre, da er det ikke Herren som har sendt meg. Men hvis Herren gjør noe nytt og uhørt, hvis jorden åpner sitt gap og sluker dem og alle deres, så de går levende ned til dødsriket, da skal dere vite at disse menn har ringeaktet Herren.”AoO1 373.5

Hele Israel hadde øynene festet på Moses mens de i redsel og spenning ventet på hva som ville skje. Da han var ferdig med å tale, delte jorden seg, og opprørerne forsvant levende ned i avgrunnen med alt de eide. Slik ble de utryddet av menigheten. Folket flyktet fordi de følte seg medskyldige i deres synd.AoO1 373.6

Men straffedommen var enda ikke fullbyrdet. Ild skjøt ut fra skyen og fortærte de to hundre og femti høvdinger som hadde ofret røkelse. Ettersom de ikke hadde vært med å sette i gang opprøret, ble de ikke tilintetgjort sammen med hovedmennene i sammensvergelsen. De fikk se hvordan det gikk med dem så de kunne gå i seg selv. Men de holdt fortsatt med opp-rørerne og måtte dele skjebne med dem.AoO1 374.1

Dersom Korah og tilhengerne hans hadde angret og bedt om tilgivelse da Moses tryglet Israel om å treffe for-holdsregler for å unngå tilintetgjørelsen, kunne straffedommen ha vært unngått. Men deres stahet beseglet deres skjebne. Hele menigheten hadde del i deres skyld, for alle hadde i større eller mindre grad sympatisert med dem. Men Gud behandlet opprørslederne annerledes enn de som hadde latt seg lede. De som var blitt villedet, fikk anledning til å angre. De hadde fått et avgjørende bevis på at de hadde tatt feil, og at Moses hadde rett. Den utvetydige åpenbaring av Guds makt hadde fjernet all tvil.AoO1 374.2

Jesus var den engelen som drog foran hebreerne, og han ønsket å redde dem fra undergangen. Enda kunne de få tilgivelse. Straffedommen fra Gud var overhengende, den var en oppfordring til dem om å vende om. Himmelen hadde grepet inn på en måte som ikke var til å ta feil av, og opprøret ble stanset. Hvis de hadde benyttet anledningen da Gud grep inn, kunne de ha blitt reddet. I redsel prøvde de å flykte fra straffedommen, men de var ikke blitt kurert for sin opprørstrang. De vendte tilbake til sine telt den kvelden, lamslått av skrekk, men uten å angre.AoO1 374.3

Så lenge hadde Korah og hans til-hengere smigret dem, at de til slutt virkelig trodde om seg selv at de var gode mennesker, og at Moses hadde gjort dem urett. Skulle de nå vedgå åpent at Korah og tilhengerne hans hadde tatt feil og at Moses hadde rett, ville de også bli nødt til å innrømme at det var Gud som hadde bestemt at de måtte dø i ørkenen. Så langt var de ikke villige til å gå, og prøvde derfor å overbevise seg selv om at Moses hadde narret dem. De innbilte seg at en nyordning var under utvikling, der de ville få anerkjennelse i stedet for iret-tesettelse, og oppleve velvære i stedet for engstelse og bekymring.AoO1 374.4

De som var omkommet, hadde smigret folket og vist velvilje og forståelse. Folket gikk derfor ut fra at Korah og hans følgesvenner var gode mennesker, og at Moses hadde skylden for at ødeleggelsen hadde rammet dem.AoO1 374.5

Det er neppe mulig for mennesker å vise en større hån mot Gud enn å forakte og forkaste de redskaper han benytter for å frelse dem. Israelittene var ikke bare skyldige i dette, de hadde også lagt planer om å drepe Moses og Aron. Likevel innså de ikke nødvendigheten av å søke tilgivelse hos Gud for sin synd. I stedet for å benytte den prøvetiden Gud hadde gitt dem til å angre, tilbrakte de natten med å finne ut hvordan de best kunne trosse de vitnesbyrd som pekte dem ut som de mest skyldige. De mislikte fremdeles de personene Gud hadde utvalgt, og innstilte seg på å trosse deres myndighet. Satan var også på pletten for å forvirre deres dømmekraft og fore dem i avgrunnen.AoO1 374.6

Hele Israel hadde flyktet i redsel da de hørte ropet fra de dødsdømte syndere som ble dratt ned i avgrunnen. For de sa: «Jorden kunne jo sluke oss òg.” Neste dag begynte folket å murre mot Moses og Aron, og sa: «Det er dere som har drept Herrens folk!” Igjen var de klar til å gjøre vold mot de trofaste, selvoppofrende lederne. Da kom Herrens herlighet til syne i skyen over møteteltet, og en røst fra skyen talte til Moses og Aron: «Gå bort fra denne flokken, så skal jeg på et øyeblikk gjøre ende på dem.”AoO1 375.1

Moses hadde ikke syndet. Derfor hadde han ikke noen grunn til å flykte i redsel og overlate folket til sin skjebne. Han ble stående i ro og viste i denne avgjørende krisetimen at han hadde en sann hyrdes omsorg for den flokken som var betrodd ham. Ved å gå i forbønn for folket holdt han hevnens arm tilbake, og hindret dermed at de opprørske og ulydige israelittene ble fullstendig tilintetgjort.AoO1 375.2

Men vredens engel var allerede dratt ut, og pesten utførte sitt dødbringende verk. Etter pålegg fra sin bror tok Aron en glopanne og skyndte seg midt inn i forsamlingen for å gjøre soning for dem. Han stod der mellom døde og levende. Mens røkelsen steg opp, stod Moses i møteteltet og bad til Gud, og hjemsøkelsen opphørte. Men da var allerede fjorten tusen israelitter omkommet. Det var et vitnesbyrd om den syndeskyld som er et resultat av murring og opprør mot Gud.AoO1 375.3

Det ble videre gjort klart at prestedømmet var knyttet til Arons familie. Gud påla hver stamme å skaffe en stav som de skulle skrive stammenavnet på. Arons navn ble skrevet på staven for Levis stamme. Stavene ble lagt i møteteltet — «foran loven”. Hvis en av stavene blomstret, var det tegn på at Herren hadde valgt den stammen til å være prester. Da Moses neste dag kom inn i lovteltet, fikk han se at Arons stav — den som var for Levis ætt — hadde satt friske skudd; den hadde fått knopper og blomster og modne mandler. Staven ble vist frem for folket, og siden ble den lagt i møteteltet som et vitnesbyrd for fremtidige slekter. Dette mirakel avgjorde tvistemålet om hvem som skulle utføre prestetjeneste.AoO1 375.4

Det var nå fastslått med sikkerhet at Moses og Aron hadde talt med guddommelig myndighet, og folket var nødt til å godta den ubehagelige sannhet at de skulle dø i ørkenen.AoO1 375.5

«Se, vi omkommer; det er ute med oss. Vi går alle til grunne,” utbrøt de. De bekjente at de hadde syndet da de gjorde opprør mot sine ledere, og at Korah og hans menn hadde lidd en rettferdig straff.AoO1 375.6