De ti bud

Gud åpenbarte seg ikke bare i ærefryktinngytende majestet som dommer og lovgiver, men også som den medlidende vokter over sitt folk. «Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, av trellehuset.» Han som de allerede kjente som sin leder og befrier som hadde ført dem ut av Egypt, som hadde åpnet vei for dem gjennom havet, tilintetgjort farao og hans hær og dermed vist at han stod over alle Egypts guder — kunngjorde nå sin lov for dem.AoO1 283.5

Det var ikke utelukkende for hebreernes skyld at loven ble kunngjort her. Gud æret dem ved å sette dem til voktere over sin hellige lov. Men de skulle betrakte den som en hellig gave til hele verden.AoO1 283.6

De ti bud passer for hele menneske-heten, de ble gitt som undervisning og veiledning for alle. Ti korte, omfat-tende og myndige bud innbefatter menneskenes plikt overfor Gud og deres medmennesker. De er alle bygd på det store, grunnleggende kjærlighetsprinsipp: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.»3 I tibudsloven er disse grunnprinsippene fremstilt i detalj og gjort anvendelige i menneskenes kår og livssituasjon.AoO1 283.7

«Du skal ikke ha andre guder enn meg.» Bare han som er evig og selveksisterende, som ikke er skapt, men er alle tings opphav og opprettholder, har krav på den dypeste ærbødighet og den høyeste tilbedelse. Mennesket har ikke lov til å ofre sin hengivenhet og sine krefter på noe annet. Alt som bidrar til å redusere vår kjærlighet til Gud, eller som griper forstyrrende inn i den tjeneste vi skylder ham, blir en gud for oss.AoO1 284.1

«Du skal ikke lage deg noe gudebil-de, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem!» Det annet bud forbyr tilbedelse av den sanne Gud gjennom bilder og etterligninger.AoO1 284.2

Mange hedenske folkeslag hevdet at deres bilder bare var gjengivelser eller symboler som de tilbad Gud gjennom. Men Gud har stemplet slik tilbedelse som synd. Forsøket på å la materielle ting representere den evige Gud, vil svekke menneskets oppfat-ning av ham. Dersom sinnet vendes bort fra Guds fullkommenhet, blir det tiltrukket av skapningen mer ennav Skaperen. Når menneskets fore-stilling om Gud forringes, blir også mennesket selv nedverdiget.AoO1 284.3

«Jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud.» Det intime og hellige forhold mellom Gud og hans folk fremstilles ved bildet av ekteskapet. Ettersom avgudsdyrkelse er åndelig utroskap, blir Guds mishag betegnet som nidkjærhet.AoO1 284.4

«Jeg lar straffen for fedrenes synd komme over barn i tredje og fjerde ledd, når de hater meg.» Det er uunn-gåelig at barna må lide under følgene av foreldrenes feilgrep. Det betyr ikke at de blir straffet for foreldrenes skyld, med mindre de selv har del i den. Men i alminnelighet går barna i foreldrenes spor. Ved arv og eksempel får de del i foreldrenes synder. Forkjærte tilbøyeligheter, forvendte lyster og lav moral, så vel som fysisk sykdom og degenerasjon, går i arv fra far til sønn inntil tredje og fjerde slektledd. Dette forferdelige faktum burde være en mektig kraft som holdt mennesker tilbake fra å ture frem I synd.AoO1 284.5

«Jeg viser miskunn i tusen ledd mot dem som elsker meg og holder mine bud.» Forbudet mot avgudsdyrkelse som kommer til uttrykk i det annet bud, inneholder samtidig et pålegg om å tilbe den sanne Gud. Som lønn for trofasthet lover Gud miskunnhet, ikke bare inntil tredje og fjerde slektledd slik som vredestruselen over dem som hatet ham, men i tusen ledd.AoO1 284.6

«Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren lar ikke den som misbruker hans navn, være skyldfri.” Dette budet forbyr ikke bare falsk edsavleggelse og vanlig banning, men enhver lettferdig og uærbødig bruk av Guds navn, uten tanke på dets ærefryktinngytende betydning. Vi vanærer Gud ved å nevne hans navn på tankeløs vis i alminnelig samtale og ved å påkalle ham i intetsigende sammenhenger. «Hellig og fryktinngytende er hans navn.»4 Alle burde tenke på hans storhet, hans ren-het og hellighet for å kunne ha den rette forståelsen av hans opphøyede natur. Hans hellige navn bør alltid nevnes med alvor og ærbødighet.AoO1 284.7

«Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! Seks dager skal du arbeide og gjøre din gjerning. Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du selv eller din sønn eller din datter, verken tjeneren eller tjenestekvinnen eller feet, eller innflytteren i dine byer. For på seks dager skapte Herren himmelen, jorden og havet og alt som er i dem; men den sjuende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren hviledagen og lyste den hellig.”AoO1 285.1

Sabbaten ble ikke kunngjort som en ny forordning, men som en innstiftelse fra skapelsen. Den skal huskes og holdes som et minnesmerke over skaperverket. Den omtaler Gud som himmelens og jordens skaper, og skiller dermed den sanne Gud fra de falske guder. De som holder den sjuende dag hellig, viser at de tilber Gud. Slik blir sabbaten tegnet på menneskets lojalitet mot Gud så lenge det finnes noen på jorden som tjener ham. Det fjerde bud er det eneste som inneholder både lovgiverens navn og tittel. Det er det eneste bud som viser hans autoritet. Det inneholder på en måte Guds segl som er festet til hans lov som bevis på dens ekthet og bindende gyldighet.AoO1 285.2

Gud har gitt menneskene seks dager å arbeide i. Han krever at de gjør sin gjerning i de seks arbeidsdagene. Nødvendige gjøremål og barmhjertighetsgjerninger er tillatt på sabbaten. De som er syke og har det vondt, skal ha pleie til enhver tid. Men unødig arbeid må absolutt unngås. «Hvis du holder foten tilbake på sabbatsdagen, så du ikke driver med ditt yrke på min hellige dag, men kaller sabbaten en lyst og glede og Herrens helg en ærverdig dag, hvis du holder den høyt i ære så du ikke går dine egne veier...»5AoO1 285.3

Men forbudet ender ikke med det. Det gjelder også «tomt snakk”. Gud betrakter dem som er opptatt med forretninger eller driver verdslig plan-legging på sabbaten, som om de utførte virkelig arbeid. Vi bør ikke engang tenke på verdslige ting på sabbaten. Budet gjelder alle som tilhører husstanden. I de hellige timene skal de legge alle verdslige gjøremål til side. Alle bør i fellesskap ære Gud ved å tjene ham med glede på hans hellige dag.AoO1 285.4

«Du skal hedre din far og din mor, så du får leve lenge i det landet Herren din Gud gir deg.» Foreldre har krav på barnas spesielle kjærlighet og respekt. Gud har gitt foreldrene ansvaret for barna han har betrodd dem. Han har bestemt at foreldrene skal ta Guds plass mens barna er små. Den som forkaster foreldrenes rettmessige myndighet, forkaster i virkeligheten Guds myndighet.AoO1 285.5

Det femte bud krever ikke bare at barna skal vise respekt og lydighet overfor foreldrene, men også kjærlig-het og ømhet. De skal gjøre byrdene lette for dem, verne deres omdømme og hjelpe og oppmuntre dem på deres gamle dager. Budet innskjerper også at man skal vise respekt overfor Herrens tjenere og øvrigheten, og ellers alle som Gud har gitt myndighet.AoO1 286.1

Apostelen sier at «det er det første av budene som har et løfte”.6 For Israel som snart skulle dra inn i Kanaan, var det et løfte om at de som viste lojalitet, ville få et langt liv i dette gode landet. Men budet har også en langt videre mening. Det omfatter hele Guds Israel, og lover et evig liv i en verden som er fri for syndens forbannelse.AoO1 286.2

«Du skal ikke slå i hjel.” Dette innbefatter alle urettferdige handlinger som bidrar til å forkorte livet. Det gjelder hat og hevngjerrighet og enhver holdning eller handling som skader andre eller får oss til å ønske dem vondt. For «den som hater sin bror, er en morder».7 Det innbefatter egenkjærlig forsømmelse overfor dem som lider savn og nød. Enhver form for vellevnet, unødig forsakelse eller overarbeid som skader helsen, er i større eller mindre grad overtredelse av det sjette bud.AoO1 286.3

«Du skal ikke bryte ekteskapet.” Dette budet forbyr ikke bare urene handlinger, men også sanselige tanker og ønsker, og enhver vane som fremkaller dem. Det kreves ikke bare rene handlinger, men også rene tanker og følelser. Da Kristus underviste om rekkevidden av Guds lov, sa han at en ond tanke eller et begjærlig blikk er like mye synd som selve den ulovlige handlingen.AoO1 286.4

«Du skal ikke stjele.” Dette budet innbefatter både offentlige og per-sonlige synder. Det åttende bud for-dømmer menneskerov og slavehandel, og det forbyr erobringskrig. Det for-dømmer tyveri og ran og påbyr absolutt hederlighet selv i de minste ting i livet. Det forbyr urimelighet i forretninger og krever fullt oppgjør av lønn og gjeld. Budet erklærer at ethvert forsøk på å skaffe seg fordeler på grunn av andres uvitenhet, svakhet eller ulykke, blir ført som bedrag i himmelens bøker.AoO1 286.5

«Du skal ikke vitne falskt mot din neste.» Dette omfatter falsk tale i en hvilken som helst sammenheng, ethvert forsøk og enhver plan som går ut på å føre andre bak lyset. Å ha til hensikt å bedra er det samme som falskhet. Et øyekast, en håndbevegelse, et minespill kan uttrykke falskhet like så virkelig som ord. Enhver bevisst overdrivelse og enhver hentydning i den hensikt å skape et uriktig eller overdrevent inntrykk, er falskt vitnesbyrd. Også det å fremstille kjensgjerninger på en villedende måte. Budet forbyr ethvert forsøk på å skade en annen persons omdømme ved å stille ham i et ugunstig lys, ved misten-keliggjøring, sladder eller baktalelse. Å fortie sannheten for å skade andre kommer også inn under det niende bud.AoO1 286.6

«Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes hustru, hans tjener eller tjenestekvinne, hans okse eller esel eller noe annet som hører din neste til.» Det tiende bud er rettet mot selve roten til all synd. Det forbyr selvisk begjær som er opphavet til syndige handlinger. Den som i lydighet mot Guds lov avstår fra å nære et syndig ønske om å eie det som tilhører andre, vil heller ikke begå noen urett mot sine medmennesker.AoO1 287.1

Slik lød de hellige forskrifter i tibudsloven som ble kunngjort gjennom torden og ild og med en mektig åpenbaring av den store lovgiverens makt og majestet. Da Gud kunngjorde sin lov, åpenbarte han sin makt og herlighet for at hans folk aldri skulle glemme det de hadde vært vitne til, og for at de skulle få en dyp ærbødighet for lovgiveren, himmelens og jordens skaper. Han ville også vise alle mennesker hvor hellig, betydningsfull og uforgjengelig hans lov er.AoO1 288.1

Folket var overveldet av redsel. Den fryktinngytende maktutfoldelse i Guds tale syntes å være mer enn de kunne tåle. Idet Guds egen grunnlov ble kunngjort for dem, forstod de bedre enn noen gang hvor avskyelig synden er, og de ble klar over sin egen skyld overfor en hellig Gud. Derfor vek de tilbake fra fjellet i frykt og beven. Folket ropte til Moses: «Tal med oss du, så skal vi høre! Men la ikke Gud tale med oss, for da dør vi!” Men Moses svarte: «Vær ikke redde! Det er for å prøve dere Gud er kommet, og for at dere skal ha frykt for ham, så dere ikke synder.” Men folket holdt seg på avstand og så skrekkslagne på at Moses nærmet seg den mørke skyen hvor Gud var.AoO1 288.2

Folket var forblindet og nedverdiget av slaveri og hedenskap og kunne ikke fullt ut fatte de vidtrekkende prinsipper i Guds ti bud. For at de skulle forstå de bindende krav i tibudsloven, fikk de ytterligere for-skrifter som hadde til hensikt å klargjøre prinsippene i de ti bud og hvordan de skulle praktiseres i livets hverdag. Disse tilleggslovene var for-skrifter som Gud hadde utformet i sin uendelige visdom og rettferdighet, og som dommerne skulle dømme etter. De ble ikke forkynt offentlig, slik tilfellet var med de ti bud, men ble overlevert Moses personlig, og han skulle kunngjøre dem for folket.AoO1 288.3