Jakobs drøm

Trett etter reisen la vandringsmannen seg ned på jorden med en stein under hodet. Da han sovnet, så han en strålende vakker stige som nådde like til himmelen. I denne stigen steg engler opp og ned. Over den hvelvet Guds herlighet seg, og fra himmelen lød røsten: «Jeg er Herren, din far Abrahams Gud og Isaks Gud.» Den jorden han lå på som hjemløs flyktning, var blitt lovt ham og hans etterkommere med denne forsikring: «I deg og din ætt skal alle slekter på jorden velsignes.» Dette løftet var gitt til Abraham og Isak, og nå ble det fornyet for Jakob. Deretter talte Gud trøst og oppmuntring til ham i den nød og ensomhet han nå var i: «Se, jeg vil være med deg og bevare deg hvor du går, og føre deg tilbake til dette landet. For jeg skal ikke forlate deg, men gjøre det jeg har lovt deg.”AoO1 166.6

Herren visste om den onde innfly-telsen som Jakob ville bli utsatt for, og de farene han ville møte. I sin barmhjertighet åpenbarte han fremtiden for den botferdige flyktningen, så han kunne forstå Guds hensikt med ham og være beredt til å stå imot de fristelser som ikke var til å unngå når han oppholdt seg alene blant avgudsdyrkere og slike som for med list. Alltid ville han ha det store målet foran seg som han måtte kjempe seg frem mot. Vissheten om at Gud skulle fullbyrde sin hensikt gjennom ham, ville stadig anspore ham til å være trofast.AoO1 167.1

I dette drømmesynet ble frelsesplanen fremstilt for Jakob, ikke fullstendig, men i den grad som var nødvendig for ham på det tidspunktet. Den forunderlige stigen som han så i drømmen, var den samme som Kristus nevnte i samtalen med Natanael: «Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler stige opp og stige ned over Menneskesønnen.»1AoO1 167.2

I tiden før menneskets opprør mot Gud hadde det vært fritt samkvem mel-lom Gud og menneske. Men Adams og Evas synd skilte jorden fra himmelen så mennesket ikke kunne ha samfunn med sin skaper. Likevel ble verden ikke overlatt til ensomhet og håpløshet. Stigen er et bilde på Jesus som er bestemt til å være bindeleddet. Hvis han ikke ved egen fortjeneste hadde bygd bro over kløften som syn-den hadde skapt, kunne englene ikke hatt kontakt med det falne menneske.AoO1 167.3

Kristus forener mennesket i dets svakhet og hjelpeløshet med den bunnløse kraftkilden. Alt dette ble åpenbart for Jakob i drømmen. Selv om han delvis fattet denne åpenbaringen, grunnet han gjennom hele livet på de store, hemmelighetsfulle sannheter, og forstod stadig mer.AoO1 168.1

Midt på natten våknet Jakob. De strålende skikkelser han hadde sett i drømmen, var forsvunnet. Bare den stjernestrødde himmelhvelvingen og de svake konturer av fjellene møtte blikket hans. Men han hadde en høy-tidelig følelse av at Gud var med ham. Et usynlig nærvær fylte ensomheten og stillheten. «Sannelig, Herren er på dette sted, og jeg visste det ikke!” utbrøt han. «Her er Guds hus, her er himmelens port.”AoO1 168.2