Forræderi og frafall

Da de nærmet seg leiren, så de hvordan folket ropte og danset rundt avgudsbildet. Det var en scene av hedensk villskap, en etterligning av avgudsfestene i Egypt. Dette var totalt forskjellig fra den høytidelige og ærbødige tilbedelse av Gud.AoO1 299.2

Moses var lamslått. Han hadde nett-opp vært i Guds nærhet, og selv om han hadde fått varsel om det som fant sted, var han ikke forberedt på at Israel hadde falt så dypt. Han ble grepet av harme. For å vise sin avsky for deres forbrytelse, kastet han steintavlene fra seg, og de gikk i stykker like for øynene på folket. Med dette gav han til kjenne at slik de hadde brutt pakten med Gud, hadde han brutt pakten med dem.AoO1 299.3

Moses gikk rett inn i leiren, banet seg vei gjennom den huiende mengden, grep fatt i avguden og kastet den på ilden. Så knuste han den til støv som han strødde i bekken som rant ned fra fjellet. Etterpå lot han folket drikke vannet. På den måten viste han hvor fullstendig verdiløs den guden var som de hadde dyrket.AoO1 299.4

Deretter kalte han sin bror til seg og spurte strengt: «Hva har dette folket gjort deg, siden du har ført det opp i så stor en synd?” Aron forsøkte å unnskylde seg og fortalte hvordan folket hadde opptrådt. Hadde han ikke føyd seg etter deres ønske, ville de ha drept ham. «Vær ikke vred på meg,» sa han. «Du vet selv hvor ondt det er, dette folket. De sa til meg: Lag en gud som kan gå foran oss! For vi vet ikke hvor det er blitt av denne Moses, som førte oss opp fra Egypt. Da sa jeg til dem: Den som har gull på seg, skal ta det av! Så gav de meg gullet, og jeg kastet det på ilden. Slik ble denne kalven til.»AoO1 299.5

Han ville innbille Moses at det hadde skjedd et mirakel, at de bare hadde kastet gull inn i ilden, og ved overnaturlig kraft var det blitt forvandlet til en kalv. Men hans unnskyldninger og utflukter var forgjeves. Med rette ble han behandlet som den mest skyldige.AoO1 299.6

Aron var blitt hedret og velsignet langt mer enn folket ellers, og derfor var hans synd så graverende. Det var Aron, «som var vigslet til Herren», som hadde laget avguden og kunngjort festen. Han var blitt utpekt som talerør for Moses, og Gud selv hadde sagt om ham: «Jeg vet at han kan tale.»2AoO1 299.7

Det var den samme Aron som hadde unnlatt å stanse avgudsdyrkerne i deres himmelropende forsett. Han som Gud hadde brukt til å bringe straffedommer over egypterne og deres guder, hadde rolig hørt på kunngjøringen foran det støpte gudebildet: «Dette er din gud, Israel, han som førte deg opp fra Egypt!» Det var han som hadde vært sammen med Moses på fjellet og opplevd Herrens herlighet. Han hadde sett at denne herligheten ikke kunne avbildes. Nå hadde han omgjort den til et bilde av en kalv.AoO1 299.8

Han som Gud hadde betrodd å lede folket mens Moses var borte, hadde godkjent deres opprør. «Selv Aron ble han så vred på at han ville utslette ham.»3 Fordi Moses gikk i inderlig forbønn for ham, ble livet hans spart, og da han hadde ydmyket seg og angret sin store synd, tok Gud ham til nåde.AoO1 300.1

Dersom Aron hadde hatt mot til å stå fast på det som var rett, uten å ta hensyn til følgene, ville han ha kunnet hindre dette frafallet. Hvis han hadde vist urokkelig troskap mot Gud og minnet folket om farene i Sinai og om den høytidelige pakten med Gud om å lyde hans lov, ville det onde blitt avverget. Men hans ettergivenhet overfor folkets ønsker, og den ro han la for dagen da han utførte deres planer, gav dem mot til å gå enda lenger i synd enn de fra først av hadde tenkt.AoO1 300.2

Da Moses kom tilbake til leiren og stod ansikt til ansikt med opprørerne, la folket merke til hvordan hans harde irettesettelse og den harme han la for dagen da han knuste de hellige lovtavlene, var en skarp motsetning til brorens behagelige talemåte og rolige opptreden, og de holdt med Aron. For å rettferdiggjøre seg prøvde Aron å gjøre folket ansvarlig for hans svakhet og ettergivenhet overfor deres krav. Men tross dette var de fulle av beundring for hans tålmod og vennlighet. Men Gud ser ikke på tingene slik mennesker gjør.AoO1 300.3

Arons ettergivenhet og hans ønske om å behage hadde blindet ham for den uhyrlige forbrytelse han hadde samtykket i. Hans syndige innflytelse resulterte i at tusener av israelitter mistet livet. Moses viste en stikk motsatt holdning idet han lojalt fullbyrdet Guds straffedommer. Dermed viste han at han hadde mer tanke for Israels velferd enn for sin egen fremgang og ære eller endog sitt liv.AoO1 300.4

Av alt det som medfører Guds straf-fedom, er ingenting så graverende som å oppmuntre andre til å gjøre det onde. Gud ønsker at hans tjenere skal vise lojalitet mot ham ved samvittighetsfullt å påtale overtredelse, hvor smertelig det enn måtte være. De som er blitt betrodd et guddommelig oppdrag, må ikke vise seg svake og føyelige. De må ikke opphøye seg selv eller vike tilbake for ubehagelige plikter, men gjøre Guds vilje med usvikelig troskap.AoO1 300.5

Selv om Gud hadde bønnhørt Moses og spart Israel for ødeleggelsen, måtte deres frafall straffes på en klar og utvetydig måte. Den lovløshet og oppstand som Aron hadde tillatt, ville utarte til ondskap og føre til ugjenkallelig ødeleggelse hvis den ikke ble stanset med det samme. Fast og bestemt måtte ondskapen fjernes.AoO1 300.6

Moses stilte seg ved inngangen til leiren og ropte til folket: «Kom hit til meg, alle som hører Herren til!» De som ikke hadde tatt del i frafallet, skulle stille seg til høyre for Moses. De som var skyldige, men som angret, skulle stille seg til venstre. Oppfordringen ble fulgt, og det ble fastslått at Levi stamme ikke hadde tatt del i avgudsdyrkelsen. I andre stammer var det mange som nå gav til kjenne at de angret sin synd. Menenstor flokk som hovedsakelig tilhørte de blandede folkeslag, og som hadde tatt initiativet til å lage gullkalven, nektet å bøye seg.AoO1 300.7

Deretter påla Moses dem som stod til høyre for ham, og som hadde holdt seg borte fra avguderiet, å spenne sverdet på seg og utrydde alle dem som fortsatt gjorde opprør. Den dagen falt det omkring tre tusen. Hovedmennene bak oppstanden ble på denne måten fjernet uten hensyn til stilling, slektskap eller vennskap. Men alle som angret og ydmyket seg, ble spart.AoO1 301.1

De som fullbyrdet straffen, hadde guddommelig myndighet til å gjøre det. Mennesker bør være varsomme med å dømme og fordømme sine medmennesker. Men når Gud pålegger dem å fullbyrde hans dom over urett og ondskap, må de etterkomme befalingen. Desom utførte denne smertelige handling, viste dermed sin avsky for opprør og avgudsdyrkelse og stilte seg helt og fullt til tjeneste for den sanne Gud. Herren lønnet deres troskap ved å utmerke Levi-stammen spesielt.AoO1 301.2

Israelittene hadde gjort seg skyldige i forræderi mot ham som hadde overøst dem med velgjerninger, og som de frivillig hadde forpliktet seg til å lyde. For at Guds ledelse skulle bestå, måtte rettferdigheten håndheves overfor forræderne. Men også her viste Gud sin barmhjertighet. Selv om han opp-rettholdt lovens krav, lot han folket selv få velge, og alle fikk anledning til å angre sin syndige handlemåte. Bare de som fortsatt gjorde opprør, ble utryddet.AoO1 302.1

Det var nødvendig å straffe folket for denne synd, slik at nabofolkene skulle forstå Guds avsky for avgudsdyrkelse. Som Herrens redskap måtte Moses fullbyrde hans rettferdige dom over de skyldige, og etterlate et alvorlig vitnesbyrd om deres forbrytelse. Når israelittene senere fordømte avguderiet hos nabofolkene, ville disse hevde at det folket som betraktet Jahve som sin Gud, hadde laget en gullkalv ved Horeb og tilbedt den. Selv om Israel ble nødt til å innrømme dette skammelige faktum, kunne de henvise til overtredernes triste skjebne som et vitnesbyrd om at deres synd ikke var blitt akseptert eller unnskyldt.AoO1 302.2

Det var like mye av kjærlighet som av rettferdighet at straffen ble iverksatt. Gud er sitt folks vokter og herre. Han fjerner dem som setter seg opp mot ham, for at deikke skal lede andre i ulykke.AoO1 302.3

Da Gud sparte Kains liv, viste han overfor universet hva resultatet ville blitt om synden fikk gå sin gang ustraf-fet. Den innflytelsen som Kains liv og lære hadde på hans etterkommere, førte til en tilstand som krevde at hele verden måtte gå under i syndfloden. Menneskenes historie før syndfloden viser at et langt liv ikke er noen velsig-nelse for synderen. Guds overbærenhet satte ikke en stopper for deres ondskap. Jo lenger menneskene levde, desto mer fordervet ble de.AoO1 302.4

Slik også med frafallet ved Sinai. Hvis ikke straffedommen straks hadde rammet overtrederne, ville resultatet blitt det samme. Jorden ville blitt like fordervet som i Noahs dager. Dersom overtrederne var blitt benådet, ville følgene blitt enda verre enn da Kains liv ble spart. I sin barmhjertighet lot Gud tusener lide for å hindre at en forferdelig straffedom skulle ramme millioner. For å redde de mange måtte han straffe de få. Da folket dessuten hadde sviktet Gud, kunne han ikke lenger beskytte dem. Uten dette vern ville de være prisgitt fiendens makt. Hvis ikke det onde øyeblikkelig var blitt fjernet, ville de snart ha falt som offer for sine tallrike og mektige motstandere.AoO1 302.5

At overtredelsen forte til øyeblikke-lig straff, var til folkets beste og ble en lærepenge for alle kommende slekter. Ikke minst var det en barmh jertighetsgjerning mot synderne selv at de ble stanset i sin ondskap. Hadde de blitt spart, ville den samme ånd som hadde ledet dem til opprør mot Gud, også ha gitt seg uttrykk i innbyrdes hat og strid, og de ville ha utryddet hverandre.AoO1 302.6

Det var av kjærlighet til verden, til Israels folk og endog til overtrederne selv at forbrytelsen ble straffet raskt og effektivt. Etter hvert som folket våknet opp til erkjennelse av hvor uhyrlig denne synden var, ble hele leiren grepet av redsel. De fryktet for at hver eneste o vertreder ville bli utryddet. Av medlidenhet lovte Moses enda en gang å gå i forbønn for dem.AoO1 303.1

«Dere har gjort en stor synd. Men nå vil jeg stige opp til Herren; kanskje jeg kan skaffe soning for synden deres.» Så gikk han, og i sin bekjennelse overfor Gud sa han: «Å, dette folket har gjort en stor synd! De har laget seg en gud av gull. Å, om du ville tilgi dem deres synd! Kan du ikke, så stryk meg ut av boken som du skriver i!»AoO1 303.2

Svaret var: «Den som synder mot meg, stryker jeg ut av min bok. Gå du og før folket til det stedet jeg har sagt deg! Min engel skal gå foran deg. Men når oppgjørets dag kommer, skal jeg straffe dem for syndene deres.»AoO1 303.3

Denne bønnen får oss til å tenke på de himmelske bøkene som inneholder navnet på alle mennesker, og hvor gjerningene deres, både de gode og de onde, er skrevet ned. Livets bok inne-holder navnet på alle dem som har be-gynt å tjene Gud. Hvis noen av disse vender Gud ryggen og turer frem i synd, slik at de blir forherdet overfor innflytelsen fra Den Hellige Ånd, vil deres navn bli strøket av livets bok på dommens dag, og de selv vil bli prisgitt tilintetgjørelsen.AoO1 303.4

Moses var klar over hvor forferdelig syndernes skjebne måtte bli. Men hvis Herren skulle forkaste Israel, ville han at hans eget navn skulle slettes sammen med deres. Han kunne ikke holde ut å se at Guds dom skulle ramme dem som var blitt utfridd på en så for underlig måte. Moses som gikk i forbønn for Israel, viser Kristi midlergjerning for syndige mennesker. Men Herren tillot ikke Moses å bære overtredernes skyld, slik Kristus gjorde. «Hver den som har syndet mot meg, ham vil jeg slette ut av min bok,» sa han.AoO1 303.5

I dyp sorg gravla folket sine døde. Tre tusen hadde mistet livet. Kort etter brøt det ut pest i leiren. Og nå fikk de vite at Gud ikke lenger ville være med dem på reisene deres. Herren sa: «Dere er et stridlynt folk. Om jeg bare et øyeblikk gikk i følge med deg, måtte jeg gjøre ende på deg.» Og så fulgte denne oppfordringen: «Legg nå bort dine smykker, så jeg kan vite hva jeg skal gjøre meg deg!» Det var sorg i hele leiren. I ydmykhet og anger la israelittene smykkene sine bort, fra den tid de stod ved Horeb-fjellet.AoO1 303.6

Gud gav pålegg om at teltet som hadde vært et midlertidig sted for gudstjenesten, skulle flyttes utenfor leiren, et godt stykke ifra. Dette var enda et bevis på at Gud hadde trukket sitt nærvær tilbake fra dem. Han ville åpenbare seg for Moses, men ikke for folket. De tok seg meget nær av denne irettesettelsen, og de mange som hadde samvittighetsnag, oppfattet det som et varsel om enda større ulykke. Hadde ikke Herren ført Moses ut av leiren for å tilintetgjøre dem fullstendig? Men de ble ikke fratatt alt håp.AoO1 303.7

Teltet ble så reist utenfor leiren, men Moses kalte det «møteteltet”. Alle som oppriktig angret og ønsket å vende om til Herren, ble oppfordret til å søke dit for å bekjenne sine synder og be om hans nåde. Etter at de hadde vendt tilbake til sine egne telt, gikk Moses inn i møteteltet. I angst og iver ventet folket på et tegn som viste at hans forbønn var godtatt. Dersom Gud gikk med på å møte Moses nå, kunne de ha håp om at de ikke ville bli helt tilintetgjort. Da skystøtten senket seg over inngangen til møteteltet, gråt folket av glede, og de bøyde seg til jorden, hver i sin teltdør.AoO1 304.1