Noah forkynner frelse og dom

Midt i den alminnelige fordervelse arbeidet Metusjalah, Noah og mange andre for å holde kunnskapen om den sanne Gud levende, og for å stanse bølgen av umoral. Hundre og tjue år før storflommen kunngjorde Herren sin plan for Noah og påla ham å bygge en ark. Under byggingen skulle han forkynne at Gud ville bringe en storflom over jorden for å utslette de onde og ugudelige. De som trodde budskapet og forberedte seg til det som skulle skje, ved å angre sin synd og vende om, skulle få tilgivelse og bli frelst. Enok hadde fortalt sine barn det Gud hadde vist ham om syndfloden. Metusjalah og hans sønner som levde lenge nok til å høre Noahs forkynnelse, hjalp til med å bygge arken.AoO1 71.1

Gud gav Noah de nøyaktige målene på arken, og tydelige instrukser om alle enkeltheter. Menneskelig visdom ville aldri ha kunnet planlegge en farkost med så stor styrke og holdbarhet. Gud planla og Noah bygget. Arken var konstruert som skroget til et skip så det kunne flyte, men den hadde også en viss likhet med et hus. Den hadde tre etasjer og bare én dør som var plassert i skipssiden. Lyset kom inn ovenfra, og de forskjellige rom var slik ordnet at de alle fikk lys. Byggematerialet var sypresstre eller gofertre som kunne vare i hundrevis av år uten å råtne.AoO1 71.2

Byggingen av denne enorme farkosten var en langsom og krevende arbeidsoppgave. Fordi trærne hadde slike svære dimensjoner og var så harde i veden, krevdes det en uvanlig stor innsats for å hogge til tømmeret. Det til tross for at menneskene på den tiden var langt sterkere enn de er nå. Det som stod i menneskelig makt å utrette, ble gjort for at alt skulle bli mest mulig fullkomment. Arken kunne likevel ikke trosse den stormen som skulle gå over jorden. Gud alene kunne bevare sine trofaste på det opprørte havet.AoO1 71.3

«I tro bygde den gudfryktige Noah en ark, da han var blitt varslet om det som ennå ikke var synlig. Slik berget han sin familie. Hans tro ble en dom over verden, og selv ble han arving til den rettferdighet som troen gir.»2AoO1 71.4

Mens Noah forkynte varselsbudskapet for verden, vitnet hans gjerninger om hans oppriktighet. Slik ble hans tro gjort fullkommen og åpenbar for alle. Han viste verden et eksempel ved å tro nettopp det Gud sa. Alt han eide, investerte han i arken. Da han begynte å bygge denne enorme farkosten på det tørre land, kom folk i flokkevis fra alle kanter for å se det underlige synet og for å lytte til den inntrengende forkynneren. Hvert hammerslag var et vitnesbyrd for folket.AoO1 71.5

Til å begynne med var det mange som tok imot advarselen, men de vendte ikke om til Gud i sann anger. De var ikke villige til å gi avkall på sine synder. I tiden som gikk før storflommen, ble deres tro satt på prøve, men de bestod ikke prøven. De ble overvunnet av den rådende vantro og slo seg sammen med sine tidligere omgangsfeller. Det endte med at de forkastet det alvorlige budskapet. Noen ble overbevist og ville gjerne rette seg etter advarselen. Men det var så mange som spøkte og gjorde narr, at de ble preget av den samme holdning og motstod innbydelsen. Snart var de blant de dristigste og mest utfordrende spotterne. Ingen er så likegyldige og går så langt i synd som de som en gang har hatt lyset, men har motstått Guds Ånds påvirkning.AoO1 72.1

Ikke alle var avgudsdyrkere i ordets egentlige betydning. Mange bekjente seg til å tilbe Gud. De hevdet at deres avgudsbilder var symboler på Guddommen, og at man gjennom dem kunne få et klarere begrep om Gud. Denne gruppen var i forreste rekke blant dem som forkastet Noahs forkynnelse. Ved å fremstille Gud ved hjelp av materielle ting, ble de blinde for hans storhet og makt. De fattet ikke lenger helligheten i hans vesen eller at hans krav var uforanderlige. Etter hvert som synden ble an almen foreteelse, syntes den mindre og mindre syndig. Til slutt påstod de at loven ikke lenger stod ved makt, og at det var imot Guds natur å straffe overtredere. De benektet at hans straffedommer skulle ramme jorden.AoO1 73.1

Hadde datidens mennesker rettet seg etter Guds lov, ville de ha oppfattet hans stemme i denne advarselen fra hans tjenere. Men deres sinn var blitt så forblindet fordi de forkastet lyset, at de faktisk trodde at Noahs budskap var et blendverk, et bedrag.AoO1 73.2

Det var ikke mengden eller majori-teten som var på rettens side. Verden fylket seg mot Guds rettferdighet og mot hans lover. Derfor ble Noah sett på som en fanatiker.AoO1 73.3

Da Satan fristet Eva til å være ulydig mot Gud, sa han til henne: «Dere kommer slett ikke til å dø!” Kloke og fremtredende personer som verden så opp til, gjentok det samme. Truselen fra Gud er bare for å skremme, sa de. Han vil aldri gjøre alvor av den. Dere behøver ikke være engstelige. Han som har skapt verden, vil aldri ødelegge og straffe dem han har gitt liv til. Vær rolige og frykt ikke. Noah er bare en villedet fanatiker. — Verden gjorde narr av den tåpelige gamle mannen. Så langt fra å ydmyke seg for Gud, fortsatte de i sin ulydighet og ondskap som om Gud ikke hadde talt til dem gjennom sin tjener.AoO1 73.4

Men Noah stod stø som et fjell midt i stormen. Da han ble utsatt for hån og forakt, utmerket han seg med sin hederlighet og sin urokkelige troskap. Hans ord var fylt av en særlig kraft, for det var Guds stemme som lød til menneskene gjennom hans tjener. På grunn av sin forbindelse med Gud ble Noah utrustet med grenseløs kraft, mens han i hundre og tjue år talte til sin samtid om de begivenheter som ifølge menneskelig visdom umulig kunne inntreffe.AoO1 73.5

Verden før syndfloden regnet med at naturlovene hadde vært uforandret gjennom århundrer. De forskjellige årstider hadde fulgt etter hverandre i ubrytelig orden. Regn hadde hittil ikke falt i det hele tatt, for jorden var blitt vannet ved tåke eller dugg. Elvene hadde enda aldri gått over sine bredder, men hadde rolig rent ut i havet. Bestemte lover hadde hindret vannet i å gå over sine bredder. Men de som resonnerte slik, regnet ikke med ham som hadde satt grensene for vannet, da han sa: «Hit kommer du, ... ikke lenger.»3AoO1 73.6

Etter som tiden gikk og ingen merkbar forandring kunne spores i naturen, begynte de som til tider hadde skjelvet av frykt, å føle seg sikre. De resonnerte slik mange gjør i dag, at naturen står over naturens Gud, og at dens lover er så grunnfestet at ikke engang Gud selv kan forandre dem. De tenkte at hvis Noah hadde rett, ville naturen komme ut av balanse. Derfor stemplet de hans budskap som en illusjon, et stort bedrag.AoO1 74.1

De viste sin forakt for Guds advarsel ved å gjøre nøyaktig som de hadde gjort før advarselen ble gitt. De fortsatte med sine fester og sitt fråtseri. De åt og drakk, plantet og bygde, og la sine planer med tanke på fordeler de regnet med å oppnå i fremtiden. De gikk svært langt i sin ondskap og ringeakt for den levende Guds krav for å vise at de ikke fryktet ham. De hevdet at hvis det var et fnugg av sannhet i det Noah hadde sagt, ville fremtredende personer, de kloke og sindige, forstå det.AoO1 74.2

Hadde menneskene før syndfloden trodd på advarselen de fikk, og angret sin onde ferd, ville Herren ha avverget ulykken, slik han siden gjorde med Ninive. Men deres motstand mot sam-vittigheten og mot advarselen fra Guds profet gjorde at ondskapens mål ble fylt, og slekten ble moden for tilintetgjørelse.AoO1 74.3

Prøvetiden var snart slutt. Noah hadde trofast fulgt de instrukser han hadde fått av Gud. Arken var fullført i alle enkeltheter slik Gud hadde gitt påbud om, og ble så forsynt med et lager av mat for mennesker og dyr. Deretter kom Noah med sin siste alvorlige innbydelse til folket. Mer inntrengende enn ord kan beskrive, bønnfalt han dem om å søke tilflukt mens det enda var tid. Igjen forkastet de tilbudet og ble enda mer høyrøstet i sin spott.AoO1 74.4