En hellig bolig for Gud

Møteteltet var konstruert slik at det kunne tas fra hverandre og bæres på alle reisene. Derfor var det lite, ikke mer enn sytten meter langt, seks meter høyt og like bredt. Likevel hadde det en storslått konstruksjon. Treslaget som var brukt til bygningen og til inventaret, var akasie, som var mer holdbart enn noen annen tresort som fantes i traktene omkring Sinai. Veggene bestod av stående bord som var forsynt med fotstykker av sølv og holdt på plass av søyler og tverr-stenger. Alt var forgyllet slik at huset så ut som om det var av rent gull. Taket bestod av fire lag tepper. Det innerste var av fint, tvunnet lingarn og fiolett, purpurrød og karmosinrød ull. De andre var av geiteragg, rødfarget værskinn og delfinskinn, Alt var gjort slik at det ytte fullgod beskyttelse.AoO1 320.5

Møteteltet var delt i to med et kostbart og ualminnelig vakkert teppe eller forheng som hang i gullbeslåtte støtter. Et lignende forheng stengte inngangen til den første avdeling. Likesom det innvendige takdekket var disse forhengene i praktfulle farger — fiolett, purpurrødt og karmosinrødt, sammensatt på en smakfull måte. Kjeruber som var innvevd med gullog sølvtråder, fremstilte de englene som er knyttet til tjenesten i den himmelske helligdom, og som er tjenende ånder for Guds folk på jorden.AoO1 321.1

Det hellige teltet var omgitt av en åpen plass som ble kalt forgården. Den var innhegnet av draperier av hvitt, fint lin som hang på messingstenger. Inngangen til forgården lå i den østlige enden. Den hadde et forheng av kostbart materiale, men var likevel av ringere kvalitet enn dem som var i selve helligdommen. Ettersom innhegningen bare var halvparten så høy som veggene i møteteltet, var helligdommen godt synlig for folket som stod utenfor.AoO1 321.2

I forgården nærmest inngangen stod brennofferalteret som var av kobber. På dette alteret ble alle brennofrene lagt, og soningsblodet ble strøket på alterets horn. Mellom alteret og inngangen til møteteltet stod vannkaret som også var av kobber. Det var laget av de kobberspeil som kvinnene frivillig hadde gitt fra seg. I dette karet skulle prestene vaske hendene og føttene før de gikk inn i helligdommen eller nærmet seg alteret for å bringe et brennoffer for Herren.AoO1 321.3