Esau representerer en livsholdning

Ikke før hadde Jakob gått ut fra farens telt, så gikk Esau inn. Selv om han hadde solgt førstefødselsretten og stadfestet det med en høytidelig ed, var han nå fast bestemt på å sikre seg dens velsignelser uten hensyn til brorens krav. De materielle privilegier ved førstefødselsretten, som var nært knyttet til de åndelige, ville sikre ham ledelsen av familien og en dobbelt del av farens rikdom. Den slags velsignelser kunne han verdsette. «Far,” sa han, «vil du ikke stå opp og spise av viltet jeg har skutt, så du kan velsigne meg!”AoO1 163.1

Skjelvende av forbauselse og for-tvilelse hørte den blinde, gamle faren om det bedraget han var blitt offer for. De forhåpninger han så lenge hadde hatt, var knust, og han hadde en sterk følelse av den skuffelsen hans eldste sønn ville oppleve. Likevel stod det klart for ham at det var Guds forsyn som hadde krysset hans planer og iverksatt det han selv hadde prøvd å forhindre. Han husket engelens ord til Rebekka, og tross den synden Jakob hadde gjort seg skyldig i, var Isak klar over at han var best skikket til å fullføre Guds hensikt. Mens velsig-nelsens ord var på leppene hans, følte han Åndens inspirasjon. Nå da han kjente alle enkelthetene, bekreftet han den velsignelsen han alt hadde uttalt over Jakob uten selv å vite om det: «Jeg... velsignet ham — og nå må han være velsignet.”AoO1 163.2

Esau hadde ringeaktet velsignelsen mens den syntes å være innenfor rek-kevidde. Men nå da den var tapt for alltid, ønsket han å eie den. Hans im-pulsive, ildfulle natur ble nå vekket til live i hele sin styrke, og hans sorg og raseri var forferdelig. Han satte i et høyt og hjerteskjærende rop: «Velsign meg også, far!» «Har du ikke en vel-signelse til meg òg?” Men løftet som var gitt, kunne ikke kalles tilbake. Førstefødselsretten som han så skjø-desløst hadde gitt fra seg, kunne han ikke få. For et eneste måltid mat, et øyeblikks tilfredsstillelse av en appetitt som Esau aldri hadde holdt i tømme, hadde han solgt sin arv.AoO1 163.3

Da han innså sin dårskap, var det for sent å vinne velsignelsen tilbake. Slik «ble han avvist, enda han gråtende bad om den. For han fant ikke vei til omvendelse”.1 Esau mistet ikke muligheten til å søke Guds nåde gjen-nom anger, men han kunne ikke få førstefødselsretten tilbake. Hans sorg skyldtes ikke overbevisning om synd. Han ønsket ikke å bli forsont med Gud. Han sørget over syndens følger, men ikke over selve synden.AoO1 163.4

Fordi Esau var likeglad med arven og Guds velsignelser, kaller Skriften ham «ugudelig”. Han representerer dem som ringeakter gjenløsningen som er brakt til veie gjennom Kristus. De er villige til å ofre sin arverett til himmelen for denne verdens forgjen-gelige ting.AoO1 163.5

Mange mennesker lever for nuet, uten tanke på fremtiden. Likesom Esau roper de: «La oss spise og drikke, for i morgen dør vi.»2 De er behersket av sine tilbøyeligheter og vil heller gi slipp på de største verdier enn å øve selvkontroll. Hvis valget står mellom å tilfredsstille de naturlige tilbøyeligheter og å motta de himmelske velsignelser som er et løfte til dem som frykter Gud og fornekter seg selv, vil den naturlige tilbøyeligheten seire, og himmelen blir i virkeligheten ringeaktet.AoO1 164.1

Det finnes mange, selv blant be-kjennende kristne, som tviholder på nytelser som skader helsen og sløver sinnets følsomhet. Når så plikten melder seg om å rense seg for all urenhet på kropp og sjel og hellige seg i gudsfrykt, føler de seg forurettet. De innser at de ikke kan holde fast på disse skadelige nytelser og likevel vinne himmelen. Siden veien til det evige livet er så smal, vil de ikke lenger gå på den.AoO1 164.2

Mange mennesker selger sin førstefødselsrett for sanselig nytelse. Helsen blir ofret, evnene blir svekket, og de mister himmelen. Alt ofres bare for øyeblikkets nytelse, en tilfredsstillelse som både svekker og nedverdiger. På samme måte som Esau våknet opp og innså hvor tåpelig hans overilte byttehandel hadde vært, da det var for sent å gjenopprette tapet, vil det på Herrens dag være for dem som har solgt sin arverett til himmelen for selvisk nytelse. AoO1 165.1