Folket klager

Da de hadde vært på reise i tre dager, hørtes høylytte klager. Det begynte med de fremmede folkegruppene. Mange blant dem hadde ikke helt og fullt sluttet seg til israelittene og prøvde hele tiden å finne noe å klage over. De var misnøyde med reiseruten og den måten Moses ledet dem på, selv om de var fullstendig klar over at både han og de selv bare fulgte etter skystøtten. Misnøyen smittet, og snart spredte den seg til hele leiren.AoO1 352.4

Igjen begynte de å mase om å få kjøtt å spise. Selv om de var rikelig forsynt med manna, var de ikke tilfreds. Under trelldommen i Egypt hadde israelittene vært nødt til å greie seg med mat av enkleste og usleste slag. Men savn og hardt arbeid hadde gjort dem nøysomme. Annerledes var det med mange av egypterne som var i følget. De hadde vært vant med et overdådig kosthold, og de var de første som klaget. Samtidig med mannaen som de fikk like før de nådde frem til Sinai, hadde Herren latt dem få kjøtt som svar på deres jammer og klage. Men det var en engangsforeteelse.AoO1 352.5

Gud kunne like lett ha skaffet dem kjøtt som manna. Men når han la bånd på dem, var det til deres eget beste. Han ønsket å gi dem mat som passet bedre til deres behov enn det pirrende kostholdet de var vant med i Egypt. Men den forvendte appetitten måtte formes i mer naturlig retning, så de kunne lære å sette pris på det kostholdet som var bestemt for menneskene fra begynnelsen, og som bestod av markens grøde som Gud gav Adam og Eva i Edens hage. Det var grunnen til at israelittene i så stor utstrekning måtte unnvære animalsk kost.AoO1 352.6

Satan fristet dem til å betrakte disse restriksjonene som urettferdige og grusomme. Han fikk dem til å begjære forbudte ting fordi han var klar over at en uhemmet tilfredsstillelse av appetitten ville fremelske sanselighet. Dermed kunne han lettere få folket under sin kontroll.AoO1 353.1

Han som er opphavsmannen til sykdom og ulykke, vil angripe menneskene der han lettest kan oppnå sin hensikt. Fra det øyeblikket da han fikk Eva til å spise av den forbudte frukten, har han i vesentlig grad benyttet fristelser som appellerer til appetitten, for å forlede mennesker til synd. Det var det samme middel han brukte for å få Israel til å murre mot Gud. Manglende måtehold i mat og drikke skaper trang til å tilfredsstille de primitive instinkter, og resulterer i at menneskene blir likegyldige overfor alle moralske forpliktelser. Når de blir fristet, har de liten motstandskraft.AoO1 353.2

Gud førte israelittene ut av Egypt for at de skulle bosette seg i Kanaan som et rent, hellig og lykkelig folk. For å nå dette målet påla han dem en disiplin som var til gagn både for dem selv og deres etterkommere.AoO1 353.3

Dersom de hadde vært villige til å holde appetitten i tømme, og vært lydige mot de fornuftige retningslinjene han gav, ville svakhet og sykdom ha vært ukjent blant dem, og deres etterkommere ville ha hatt både fysisk og mental styrke. De ville ha hatt en klar oppfatning av sannhet og plikt, en skarp forstand og en sunn døm-mekraft. Men deres uvillighet til å un-derkaste seg de krav og begrensninger som Gud la på dem, hindret dem for en stor del i å nå det høye nivå han ønsket for dem, og i å motta de velsignelser han gjerne ville gi dem.AoO1 353.4

Vi leser i Salmenes bok: «Med vitende og vilje satte de Gud på prove da de krevde mat etter egen lyst. De talte mot ham og sa: «Kan Gud dekke bord i ødemarken? Han slo på berget så vannet rant, og bekkene flommet fram. Men kan han også gi oss brød og skaffe kjøtt til sitt folk?” Da Herren hørte det, ble han harm. En ild brøt ut mot Jakob, Guds vrede flammet mot Israel.»7AoO1 353.5

Uro og misnøye hadde ofte forekommet på ferden til Sinai. Men Gud hadde båret over med folket på grunn av deres uvitenhet og hadde ikke ført straffedommer over dem for deres synd. Men i mellomtiden hadde han åpenbart seg for dem ved Horeb-fjellet. De hadde mottatt stort lys da de var vitne til Guds storhet, makt og nåde. Da de nå viste vantro og misnøye, pådrog de seg desto større skyld. De hadde endog sluttet pakt med Gud om å anerkjenne ham som sin konge og vise lydighet mot hans autoritet.AoO1 353.6

I denne situasjonen var deres murring det samme som opprør. De måtte derfor straffes raskt og effektivt dersom nasjonen skulle unngå anarki og oppløsning. «Ild fra Herren brøt ut iblant dem og herjet i utkanten av leiren.” De mest skyldige blant dem som klaget, ble drept av lyn som slo ut fra skyen. I sin redsel tryglet de Moses om å be til Herren for dem. Dette gjorde han, og ilden sloknet. Til minne om denne straffedommen kalte han stedet Tabera — «brannsted».AoO1 353.7

Men snart var ondskapen verre enn før. I stedet for at de som overlevde, ydmyket seg og vendte om, var det som om straffedommen bare økte misnøyen. Overalt var folk samlet utenfor teltåpningen der de gråt og klaget. Flokken av fremmede som hadde sluttet seg til dem, fikk veldig lyst på mat. Da begynte også israelittene å jamre seg igjen. «Å, om vi kunne få spise kjøtt!» sa de. «Vi minnes fisken som vi spiste i Egypt, og som vi fikk for ingenting. Vi minnes agurkene, melonene og purren, rødløken og hvitløken. Nå svir det i brystet, for vi mangler alt. Vi ser ikke annet enn manna.”AoO1 354.1

Slik ytret de sin misnøye med den maten Skaperen hadde gitt dem, og det til tross for de mange beviser på at den dekket alle deres behov. Trass i alle påkjenninger de ble utsatt for, fantes det ikke en eneste svakelig person i noen av stammene.AoO1 354.2

Moses ble nesten fortvilt. Han hadde tryglet Gud om at folket ikke måtte bli tilintetgjort, selv om hans egne et-terkommere dermed kunne ha blitt til en stor nasjon. I sin kjærlighet til folket hadde han bedt om at hans eget navn heller måtte bli slettet av livets bok, enn at folket skulle omkomme. Han hadde satt alt på spill for deres skyld, og dette var takken han fikk. De gav ham skylden for alle vanskeligheter, endog de innbilte besværligheter. Den stadige klagingen gjorde at byrden av ansvar og omsorg som han slet med, ble dobbelt så tung.AoO1 354.3

I sin bitre nød var Moses fristet til endog å nære mistillit til Gud. Hans bønn var nesten som en anklage: «Hvorfor gjør du din tjener så vondt? Hvorfor har du ingen godvilje for meg, siden du legger på meg den byrden å sørge for hele dette folket? ... Hvor skal jeg få kjøtt fra til hele dette folket, når de jamrer seg og sier til meg: «La oss få kjøtt å spise!» Alene greier jeg ikke å bære hele folket. Det er for tungt for meg.»AoO1 354.4