Jakob og sønnene hans

Folk i Mesopotamia var overtroiske. Symbolske seremonier og besvergelser ble praktisert for å beskytte mot påvirkning av onde ånder. Et annet middel til beskyttelse mot onde ander var husgudene, miniatyravguder laget av leire, stein eller bronse. Selv om Labans familie tjente den levende Gud, hadde disse skikkene fått innpass i familien hans, og derfra til Jakobs familie. Dette forstår man ut fra det faktum at Rakel stjal farens husguder da Jakob flyktet med familien sin fra tjenesten hos Laban (1 Mos 31, 19). I Sikem i Kanaan opplevde Jakobs familie en åndelig fornyelse. De fjernet alle avguder, og Jakob grov dem ned. På bildet ser man to mesopotamiske avguder Figuren til venstre som forestiller en dørvokter, er den mest kjente mesopotamiske demonamuletten. Til høyre er en skyttsengel. Denne type avguder var ganske små, bare omkring 10 cm høye.AoO1 188.6

Esau hadde ringeaktet paktens vel-signelser. Han hadde satt de jordiske goder over de åndelige, og han fikk det han ønsket. Han valgte selv å bli skilt fra Guds folk. Jakob hadde valgt troens arv. Han hadde prøvd å oppnå den gjennom list, bedrag og løgn. Men Gud sørget for at hans synd virket til det gode, og i alle hans bitre erfaringer senere i livet mistet han aldri målet av syne eller angret sitt valg. Han hadde gjort den erfaring at når han satte sin lit til menneskelig dyktighet og list for å sikre seg velsignelsen, kjempet han mot Gud.AoO1 188.7

Jakob var blitt et nytt menneske etter nattens kamp ved Jabbok-elven. Selvtilliten var borte, og sluheten fra hans yngre år var fjernet for alltid. I stedet for list og bedrag var hans liv nå preget av sannhet og likefremhet. Han hadde lært å stole på Allmaktens arm, og midt i prøvelser og motgang bøyde han seg i ydmykhet under Guds vilje. De lavere karaktertrekk ble fortært i smelteovnen. Gullet ble renset og foredlet inntil den samme tro som Abraham og Isak hadde, skinte med ufordunklet glans.AoO1 189.1

Jakobs synd og det hendingsforløp som fulgte, hadde ikke unnlatt å øve sin onde innflytelse i form av bitre frukter i sønnenes liv og natur. Etter hvert som de vokste opp, utviklet de alvorlige karaktermangler . Følgen av flerkoneri var merkbar i familien. Dette forferdelige onde har tendens til å tørrlegge selve kjærlighetens utspring og svekke de helligste bånd. Sjalusien hos de forskjellige mødre forbitret familielivet. Barna var stridslystne og uten selvkontroll, og farens tilværelse ble formørket av angst og sorg.AoO1 190.1

Men en av sønnene hadde en natur vidt forskjellig fra de andres. Det var Josef, den eldste sønnen til Rakel. Den staute skikkelsen var som en av-glans av hjertets og sinnets skjønnhet. Han bar renhetens preg, var vir-kelysten og glad til sinns, og han had-de moralsk styrke og fasthet. Han hørte med interesse på farens under-visning og fant glede i å være lydig mot Gud. Vennlighet, trofasthet og sannferdighet — de egenskapene som senere skulle utmerke ham i Egypt — preget hans daglige liv. Ettersom mo-ren var død, følte han seg desto ster-kere knyttet til faren. Jakob var på en spesiell måte knyttet til denne sønnen han hadde fått på sine gamle dager. Han «var mer glad i Josef enn i alle de andre sønnene sine”.AoO1 190.2

Men til og med denne kjærligheten skulle bli årsak til sorg og vanskeligheter. Jakob var uklok nok til å vise sin forkjærlighet for Josef, og dette vakte misunnelse hos de andre sønnene. Josef var svært bekymret over brødrenes atferd. Han våget seg til å irettesette dem på en vennlig måte, men det økte bare hatet og uviljen mot ham. Han kunne ikke holde ut å se at de syndet mot Gud, og han betrodde seg til faren i håp om at hans myndighet kunne få dem på bedre tanker.AoO1 190.3

Jakob ville unngå å vekke deres harme ved å være hard og streng. Dypt beveget uttrykte han sin engstelse for barna og tryglet dem om å ha respekt for hans grå hår og ikke føre skam over hans navn. Fremfor alt måtte de ikke vanære Gud ved å ringeakte hans bud. De skammet seg over at deres ugudelige atferd var blitt kjent, og det så ut som om de angret. Men de skjulte bare sine egentlige fø-lelser som var blitt enda bitrere etter denne avsløringen.AoO1 190.4

Da faren i ubetenksomhet gav Josef en kostbar kjortel eller tunika av det slaget som folk av særlig fornem byrd gikk med, oppfattet de dette som et nytt bevis på at han gjorde forskjell. De fikk mistanke om at han hadde til hensikt å forbigå sine eldre sønner og gi førstefødselsretten til Rakels sønn. Hatet mot Josef økte enda mer da han en dag fortalte dem en drøm han hadde hatt. «Jeg syntes vi var ute på åkeren og bandt kornband. Med ett reiste mitt kornband seg opp og ble stående, mens kornbandene deres stilte seg omkring og bøyde seg for mitt.” I harme og misunnelse ropte de: «Du skal kanskje være vår konge og rå over oss?»AoO1 190.5

Kort etter fikk han en annen, lignende drøm som han også fortalte: «Solen og månen og elleve stjerner bøyde seg for meg.» Denne drømmen ble tydet like raskt som den første. Faren som var til stede, irettesatte ham: «Hva er det nå du har drømt? Skal virkelig jeg og din mor og dine brødre komme og bøye oss til jorden for deg?» Til tross for disse strenge ordene trodde Jakob at Herren åpenbarte fremtiden for Josef.AoO1 191.1

Da Josef stod der foran brødrene sine med et ansikt som lyste av Åndens inspirasjon, kunne de ikke la være å se på ham med hemmelig beundring. Men de ville ikke avstå fra sin ondskap. De hatet Josefs renhet som var en anklage mot deres egne synder. Den samme ånd som hadde påvirket Kain, ble nå tent i deres sinn.AoO1 191.2

Brødrene var nødt til å flytte fra sted til sted for å finne beite for saue-flokkene, og ofte var de borte fra hjemmet i månedsvis. Ikke lenge etter at disse episodene hadde inntruffet, drog de til Sikem, til det stedet faren hadde kjøpt. Det gikk en tid uten noe nytt fra dem, og faren begynte å bli urolig for dem på grunn av den grusomme opptreden de tidligere hadde vist overfor innbyggerne i Sikem. Derfor sendte han Josef av sted for å oppsøke dem og finne ut hvordan det stod til. Om Jakob hadde kjent brødrenes virkelige følelser overfor Josef, ville han ikke ha latt ham være alene sammen med dem. Men dette hadde de passet på å holde skjult for ham.AoO1 191.3