Sorg i familien

Ved Betel måtte Jakob utrope sørgehøytid over Debora, Rebekkas barnepike, som hadde vært et aktet medlem av farens familie, og hadde fulgt sin frue fra Mesopotamia til Kanaan. Denne gamle kvinnen var et bindeledd som hadde knyttet Jakob til barndomsårene, særlig til moren som hadde elsket ham så inderlig. Deboras død vakte så stor sorg at det eiketreet hun ble gravlagt under, ble kalt Gråte-eika. Det er verd å legge merke til at minnet om hennes trofaste tjeneste, og sorgen over hennes død, er blitt foreviget i Guds ord.AoO1 186.5

Fra Betel var det bare et par dagsreiser til Hebron. Men på veien ble Jakob rammet av en tung sorg ved at Rakel døde. To ganger sju års tjeneste hadde han ytt for hennes skyld, men hans kjærlighet hadde gjort arbeidet lett. Hvor dyp og varig hans kjærlighet var, kom til syne lenge etterpå da Josef besøkte sin far som lå for døden i Egypt. Da den gamle patriarken så tilbake på sitt liv, sa han: «Den gang jeg kom fra Mesopota-mia, døde Rakel fra meg på reisen. Dette hendte i Kanaan, da vi ennå hadde et stykke igjen til Efrat. Og jeg gravla henne der ved veien til Efrat — det er Betlehem.»3 Etter et langt og beveget liv var tapet av Rakel den eneste familiebegivenheten han nå gjenkalte i erindringen.AoO1 187.1

Før sin død fødte Rakel enda en sønn. Idet hun utåndet, kalte hun barnet Ben’oni — «smertens sønn». Men faren kalte ham Benjamin — «lykkens sønn”. Rakel ble gravlagt der hvor hun døde, og en støtte ble reist til minne om henne. På veien til Efrat ble det begått en forbrytelse som satte enda en skamplett på Jakobs familie, og som resulterte i at Ruben, Jakobs eldste sønn, ble nektet de privilegier og æresbevisninger som tilfalt den førstefødte.AoO1 187.2

Omsider nådde Jakob frem til be-stemmelsesstedet. Han kom til sin far Isak i Mamre ved Kirjat-Arba — som nå heter Hebron — der Abraham og Isak hadde holdt til. Her oppholdt han seg de siste årene hans far levde. Isak var svakelig og blind, og i savnet og ensomheten var det en trøst for ham å bli tatt hånd om av den sønnen som hadde vært så lenge borte.AoO1 187.3

Jakob og Esau møttes igjen ved farens dødsleie. En gang hadde den eldste av brødrene sett frem til denne be-givenheten som en anledning til hevn. Men hans følelser hadde forandret seg meget siden den gangen. Jakob var tilfreds med de åndelige velsignelser av førstefødselsretten. Derfor overlot han den rike farsarven til sin eldre bror. Det var den eneste arvelodd som Esau brydde seg om. De to var ikke lenger fiender som følge av misunnelse og hat. Likevel skilte de lag, idet Esau drog til Se’ir-fjellet.AoO1 187.4

Gud som er rik på velsignelser, hadde gitt Jakob jordisk rikdom i tillegg til de høyere goder han hadde søkt. Brødrenes eiendom var for stor til at de kunne bo sammen. Det landet de hadde bodd i som innflyttere, kunne ikke romme dem, så stor buskap hadde de. At de skilte lag, var helt i samsvar med Guds hensikt med Jakob. Ettersom det var så stor forskjell på deres religion, var det best for dem å bo hver for seg.AoO1 188.1