De reformasjonsvennlige fyrstene protesterer

Da Ferdinand hadde avslått å ta hensyn til at dette var en samvittighetssak for dem, bestemte fyrstene seg for straks å protestere overfor riksdagen, tross hans fravær. Denne høytidelige erklæring ble derfor skrevet og overrakt riksdagen:MHK 158.4

“Vi legger denne protesterklæringen frem for Gud, vår skaper, beskytter, gjenløser og frelser, som en gang skal være vår dommer, og for alle mennesker og alle skapninger, og uttaler at hverken vi eller vårt folk kan godta eller på noen måte slutte oss til den ordning som er foreslått, på de punkter der den er i strid med Gud, hans hellige ord, vår samvittighet og vår sjels frelse.MHK 158.5

Hvordan kan man tenke seg at vi skulle godta en slik ordning! Skulle vi kunne hevde at når den allmektige Gud tilbyr en person kunnskap, så er han ikke i stand til å ta imot den? Det finnes ingen annen pålitelig troslære enn den som stemmer med Guds ord. ... Herren forbyr forkynnelsen av noen annen troslære. ... Vi må forklare Den hellige skrift med andre og tydeligere skriftsteder. ... I alt som er nødvendig for en kristen, er denne hellige boken lett å forstå, og den har som oppgave å spre mørket.MHK 159.1

Ved Guds hjelp er vi bestemt på å bevare den rene og uforfalskede forkynnelse av hans ord, slik det finnes i de bibelske bøker i Det gamle og Det nye testamente, uten å føye noe til som kan være i strid med det. Guds ord inneholder bare sannhet. Det er den sikre rettesnor for all lære og vandel og kan aldri svikte eller bedra oss. Den som bygger på denne grunnvoll, skal stå seg mot alle helvetes makter, men all menneskelig tomhet som blir stilt opp mot det, skal falle for Guds ansikt.MHK 159.2

Av samme grunn avviser vi det åk som legges på oss. Samtidig venter vi at keiseren vil behandle oss som det sømmer seg en kristen fyrste som elsker Gud over alle ting, og vi erklærer at vi er beredt til å vise både ham og dere, nådige herrer, all den hengivenhet og lydighet som vi etter loven plikter.”^11SammeMHK 159.3

Dette gjorde et dypt inntrykk på riksdagen. De fleste var forbauset og forskrekket over den dristighet protestantene la for dagen. Fremtiden syntes å være urolig og usikker. Splittelse, kamp og blodsutgytelse syntes uunngåelig. Men reformatorene, som satte sin lit til Gud fordi de var overbevist om at deres sak var rettferdig, var fulle av mot og besluttsomhet.MHK 160.1

“Prinsippene i denne berømte protesten... utgjør selve kjernen i protestantismen. Den går imot to former for misbruk i trosspørsmål: myndighetenes ulovlige inngrep og kirkens egenmektige autoritet. Protestantismen setter samvittigheten over øvrigheten, og Guds ords autoritet over den synlige kirke. Den avviser borgerlig myndighet i åndelige spørsmål, og sier med profetene og apostlene: ‘En skal lyde Gud mer enn mennesker.’ Den opphøyer Jesu Kristi krone fremfor keiserens. Men den går enda lenger. Den hevder at all menneskelig lære må være underordnet Guds ord.”^12SammeMHK 160.2

Dessuten hevdet protestantene retten til fritt å gi uttrykk for sin overbevisning om sannhet og rett. De ville ikke bare selv tro og etterleve Guds ord, men også forkynne det, og de hevdet at geistligheten eller øvrigheten ikke hadde noen rett til å gripe inn. Speyer-protesten var et alvorlig vitnesbyrd mot religiøs intoleranse. Den hevdet at alle mennesker har rett til å tilbe Gud i samsvar med sin egen samvittighet.MHK 160.3

Protesterklæringen var nå lagt frem. Den ble prentet inn i erindringen hos tusener av mennesker og skrevet i himmelens bøker der ingen kunne slette den ut. Hele det evangeliske Tyskland godtok protesten som et uttrykk for sin tro. Mennesker overalt oppfattet den som et løfte om en ny og bedre tid. En av fyrstene sa til protestantene i Speyer: “Måtte den allmektige Gud som har hjulpet dere til fritt og fryktløst å bekjenne deres tro, også hjelpe dere til å holde fast inntil evigheten gryr!”^13SammeMHK 160.4

Dersom reformatorene etter denne fremgangen hadde jenket seg etter omstendighetene for å oppnå verdens gunst, ville de ha vært troløse mot Gud og mot seg selv, og det ville ha betydd slutten for dem. Erfaringene til disse oppriktige protestantene har noe å gi alle etterfølgende slekter. Fremgangsmåten Satan benytter i kampen mot Gud og hans ord, har ikke endret seg. Han er fremdeles like mye imot at Skriften skal være rettesnor for liv og levnet, som han var på 1500-tallet.MHK 160.5

I vår tid er det store avvik fra Bibelens lære og retningslinjer, og det er nødvendig å vende tilbake til det viktige protestantiske grunnsyn: Bibelen og Bibelen alene som rettesnor for liv og lære.MHK 160.6

Satan arbeider fremdeles med alle midler for å fjerne trosfriheten. Den antikristelige makt som protestantene i Speyer avviste, prøver nå med fornyet kraft å vinne tilbake sitt tapte herredømme. Den samme usvikelige troskap mot Guds ord som kom til syne i reformasjonens krisetime, er det eneste håp om en reform også i vår tid.MHK 160.7