Sosiale onder

Evangeliet kunne ha løst Frankrikes politiske og sosiale problemer som hverken kongen, geistligheten eller nasjonalforsamlingen kunne hanskes med, og som til sist førte nasjonen ut i anarki og ruin. Men under romerkirkens herrevelde hadde folk glemt Jesu undervisning om selvoppofrelse og uegennyttig kjærlighet. De hadde mistet sansen til å vise offervilje til gagn for andre. De rike ble ikke kritisert fordi de undertrykte de fattige, og de fattige fikk ingen hjelp mot undertrykkelsen og nedverdigelsen. Selviskheten hos de rike og mektige ble stadig mer fremtredende og tyrannisk. I århundrer hadde adelens griskhet og utskeielser ført til at bøndene ble nådeløst utsugd. De rike gjorde urett mot de fattige, og de fattige hatet de rike.MHK 220.1

På mange steder var det adelen som eide jorden, mens bøndene bare var leilendinger. De var fullstendig i hendene på godseierne og måtte finne seg i deres urimelige krav. Middelklassen og de lavere lag av befolkningen måtte bære byrdene med å underholde både kirke og stat som la tunge skatter på dem.MHK 220.2

Adelens ønsker var høyeste lov, og bøndene og leiefolket kunne gjerne sulte uten at undertrykkerne brydde seg om det. Hele tiden var folk nødt til å ta hensyn til godseiernes interesser. Bøndene levde i uavlatelig slit og fattigdom. Hvis de våget å klage, ble de behandlet med nedlatende forakt. Domstolene tok alltid parti for en adelsmann. Dommerne tok ofte imot bestikkelser, og hvert innfall fra aristokratiet hadde lovs gyldighet på grunn av den alminnelige korrupsjon.MHK 220.3

Ikke engang halvdelen av skattene som rikfolk og geistligheten presset ut av folk, nådde frem til det kongelige eller biskopelige skattkammer. Resten ble satt over styr i tøylesløse utskeielser. De som på den måten utsuget sine medborgere, var selv fri for å betale skatt. Etter lov eller sedvane var de selvskrevne til alle offentlige embeter. De priviligerte utgjorde halvannet hundre tusen, og for at de skulle få det som de ville, var millioner av mennesker dømt til et håpløst og nedverdigende liv.MHK 220.4