Forfølgelse og terror

De franske reformatorer som gjerne ville at deres land skulle holde tritt med Tyskland og Sveits, bestemte seg for å rette et dristig slag mot romerkirkens overtro for å vekke hele nasjonen. Plakater med angrep på messeofferet ble i løpet av en natt slått opp over hele Frankrike. Dette dristige, men uoverveide initiativ gagnet ikke reformasjonen, men førte ødeleggelse ikke bare over initiativtagerne, men over reformasjonens tilhengere overalt i landet. Nå fikk kirkens folk den sjansen de lenge hadde ventet på, nemlig et påskudd til å kreve at kjetterne skulle utryddes fordi de var urostiftere som truet tronens sikkerhet og nasjonens fred.MHK 176.1

En eller annen hadde festet en plakat på døren til kongens private gemakker. Om det var en ubetenksom venn eller en lumsk fiende som hadde gjort det, ble aldri kjent, men kongen ble redd. Plakaten var et hardt angrep på den overtro som i lange tider var blitt betraktet med ærefrykt. Kongen ble sint på grunn av den uvanlige frekkhet å plassere disse utvetydige og oppsiktsvekkende slagord like for øynene på ham. Forbløffet stod han en stund skjelvende og målløs. Så fikk raseriet utløp i disse fryktelige ordene: “Grip alle uten forskjell som mistenkes for å bekjenne seg til Luthers lære. Jeg vil utrydde dem alle.”^{21Samme 4, kap. 10} Terningen var kastet. Kongen var fast bestemt på å stille seg helt og fullt på romerkirkens side.MHK 176.2

Det ble straks tatt initiativ til å fengsle hver eneste lutheraner i Paris. En fattig håndverker som var tilhenger av den reformerte tro, og som pleide å kalle sammen de troende til de hemmelige møtene, ble pågrepet og truet med øyeblikkelig død på bålet hvis han ikke tok pavens representant med til hvert eneste protestantisk hjem i byen. Han vek forskrekket tilbake for dette kammelige kravet, men frykten for bålet fikk til sist overhånd, og han gikk med på å forråde sine tros feller. Med hostien foran seg og omgitt av et langt følge av prester, røkelsesbærere, munker og soldater drog Morin, den kongelige etterforskeren, sammen med forræderen taust og langsomt gjennom gatene.MHK 176.3

Prosesjonen var angivelig til ære for det “hellige sakrament”, en slags soning for protestantenes fornærmelse av messeofferet, men den skjulte en morderisk hensikt. Når de kom til et hus der det bodde en lutheraner, gjorde forræderen et tegn, men det ble ikke sagt et ord. Prosesjonen stanset, noen trengte inn i huset, og familien ble slept ut og lenkebundet. Så drog opptoget videre for å få tak i andre ofre. Ikke noe hus ble spart, hverken stort eller lite, ikke engang Paris universitet. Morin fikk hele byen til å skjelve av frykt. Dette var et terrorregime.^22SammeMHK 176.4

Ofrene ble avlivet på en grusom måte. For å forlenge pinslene ble ilden redusert. Men de møtte døden som seiervinnere. De opptrådte urokkelig og uforstyrret. Forfølgerne klarte ikke å bevege dem til å gi etter, og følte seg som tapere. Skafotter ble reist overalt i Paris, og dag etter dag ble nye bål tent. Ved å foreta avrettingene på forskjellige steder mente de å spre frykten for kjetteri. Men i lengden var det evangeliet som hadde fordelene av det. Hele Paris fikk anledning til å se hva slags mennesker den nye læren kunne utvikle.MHK 177.1

Martyrbålet var den beste prekestol. Gleden som lyste fra ansiktene til dem som ble ført til bålet, deres heltemot da de stod midt i flammene, og ydmykheten de viste ved å tilgi all urett, forvandlet i mange tilfeller folks sinne til medlidenhet, og hat til kjærlighet, og vitnet med uimotståelig kraft for evangeliet.^{23Wylie 13, kap. 20}MHK 177.2