Resultatet av å forkaste lyset

En slik tilstand kan ikke eksistere uten at kristenheten selv har skylden. Det åndelige mørke som kommer over nasjoner, menigheter og enkeltpersoner, skyldes ikke at Gud vilkårlig stenger av for nådens kilder, men at mennesker selv overser eller forkaster guddommelig lys. Et slående eksempel på dette er jødefolkets historie på Kristi tid. Fordi de var blitt verdslige og hadde glemt Gud og hans ord, ble deres forstand formørket og deres sinn syndig og sanselig. Derfor visste de heller ikke noe om Messias’ komme, og i sin vantro og stolthet forkastet de Frelseren.MHK 292.6

Likevel ble ikke jødefolket utestengt fra kunnskapen om frelsens goder eller fra å få del i dem. Men de som forkastet sannheten, mistet all interesse for Guds gave. De hadde gjort “mørke til lys og lys til mørke”, inntil lyset som var i dem, var blitt mørke. Hvor stort var ikke dette mørket!MHK 293.1

Det er i samsvar med Satans taktikk at mennesker beholder en ytre form for religiøsitet, når bare den levende gudsfrykt mangler. Etter at jødene hadde forkastet evangeliet, holdt de fortsatt fast på de gamle seremoniene. De opprettholdt strengt sin nasjonale isolering, selv om de måtte innrømme at Gud ikke lenger åpenbarte seg blant dem.MHK 293.2

Profetiene i Daniels bok pekte så klart på tiden for Messias’ komme og forutsa hans død så tydelig at jødene frarådet hverandre å studere dem. Til sist uttalte rabbinerne en forbannelse over dem som prøvde å beregne tiden. I de følgende århundrer har Israels folk i sin blindhet og ubotferdighet stått som en alvorlig og fryktelig advarsel om hvor farlig det er å forkaste lyset fra himmelen. De har stilt seg likegyldige til Guds frelsestilbud og har ikke brydd seg om evangeliet.MHK 293.3

Overalt hvor den samme holdning finnes, blir resultatene likedan. Den som med overlegg handler mot sin overbevisning på grunn av egne ønsker og tilbøyeligheter, vil til sist miste evnen til å skjelne mellom rett og galt. Dømmekraften blir svekket, samvittigheten blir sløvet, sinnet blir forherdet og sjelen blir skilt fra Gud. Når guddommelig sannhet blir avvist eller oversett, blir menigheten mørklagt. Troen og kjærligheten blir kald, og uenighet og splittelse får innpass. Menighetens medlemmer blir opptatt med verdslige sysler, og syndere blir forherdet og ubotferdige.MHK 293.4

Den første engels budskap i Åp 14, som kunngjør tiden for Guds dom og oppfordrer menneskene til å frykte Gud og tilbe ham, hadde til hensikt å skille hans folk fra den onde innflytelsen i verden og vekke dem til å innse at de selv var verdslige og frafalne.MHK 293.5

Dette budskapet var en advarsel til menigheten, og hvis det var blitt påaktet, ville det ha fjernet det onde som skilte menigheten fra Gud. Hvis Guds folk hadde tatt imot budskapet fra himmelen, ydmyket seg for Herren og i oppriktighet innstilt seg på å møte ham, ville hans Ånd og kraft ha virket blant dem. Menigheten ville igjen ha opplevd den enighet, tro og kjærlighet som hersket på apostlenes tid, da de troende var “ett i hjerte og sinn” og “talte Guds ord med frimodighet”. “Hver dag ble nye mennesker frelst, og Herren la dem til menigheten.”^{3Apg 4,32.31; 2,47}MHK 293.6

Dersom Guds folk tok imot lyset fra hans ord, ville de erfare den enhet som Kristus bad om og som apostelen kaller “Åndens enhet, i den fred som binder sammen: Ett legeme, en Ånd, likesom dere fikk ett håp da dere ble kalt, en Herre, en tro, en dåp”.^{4Ef 4,3-5}MHK 295.1

Dette opplevde de som tok imot adventbudskapet. De kom fra forskjellige kirkesamfunn, og de trosmessige skranker som skilte dem, ble brutt ned. Religiøse stridspørsmål ble feid bort. Den ubibelske lære om et jordisk tusenårsrike ble oppgitt, feilaktige meninger om Kristi annet komme ble korrigert, og stolthet og verdslighet ble fjernet. Feilgrep ble rettet på. Mennesker ble knyttet sammen i inderlig fellesskap, og kjærlighet og glede fikk råde. Når et slikt budskap betydde så mye for de få som rettet seg etter det, ville det ha betydd like mye for alle andre, om de hadde tatt imot det.MHK 295.2

Men de fleste menigheter ignorerte advarselen. Prestene, som skulle være vaktmenn for Israels ætt, burde vært de første til å tyde tegnene på Jesu komme. Men de hadde forsømt å dra lærdom av profetiene og av tidenes tegn. Mens de var opptatt av verdslige ambisjoner, kjølnet kjærligheten til Gud, og troen på hans ord forsvant.MHK 295.3

Da de hørte om Kristi gjenkomst, skapte det bare motvilje og vantro. At legfolk forkynte budskapet, ble brukt som en innvending mot det. Som i gammel tid ble den klare forkynnelsen møtt med spørsmålet: “Har kanskje noen av rådsherrene trodd på ham? Eller noen av fariseerne?” Og da det ikke gikk an å motbevise det som gjaldt de profetiske tidsperiodene, var det mange som frarådet folk å studere profetiene. De påstod at de profetiske bøkene var forseglet og uforståelige.MHK 295.4

Folk flest stolte blindt på sine åndelige ledere og nektet derfor å ta hensyn til varselsbudskapet. Andre var nok overbevist om sannheten, men torde ikke innrømme det fordi de var redde for å “utstøtes av synagogen”. Budskapet Gud sendte for å prøve menigheten og rense den, åpenbarte med all tydelighet hvor mange det var som elsket verden mer enn Kristus. Båndene som bandt dem til verden, var sterkere enn de som drog dem mot himmelen. De valgte å lytte til verdslig visdom, og ignorerte sannhetens hjerteransakende budskap.MHK 295.5

Da de forkastet den første engels advarsel, avviste de det middel Gud hadde gitt for å frelse dem. De vraket nådens budbærer som ville ha fjernet de onder som skilte dem fra Gud, og enda ivrigere enn før søkte de vennskap med verden. Dette var årsaken til den forferdelige verdslighet, det frafall og den åndelige død som preget menighetene i 1844.MHK 295.6