Syndens opphavsmann

Men det var en som valgte å misbruke sin frihet. Synden begynte hos ham som nest etter Kristus var blitt mest æret og som hadde størst respekt og innflytelse blant himmelens innbyggere. Før Lucifer syndet, var han den fremste blant kjerubene, han var hellig og ren. “Så sier Herren Gud: Du var fullkommenhetens segl, full av visdom og skjønnhet. Du bodde i Eden, Guds hage, og var dekket av alle slags edelstener. ... Jeg gjorde deg til en strålende og vernende kjerub. Du var på det hellige gudefjell og vandret mellom funklende steiner. Fra den dagen du ble født, var du hel i din ferd, inntil det ble funnet urett hos deg.”^{2Esek 28,12-15}MHK 379.3

Lucifer kunne fortsatt ha beholdt Guds gunst og englehærens kjærlighet og hyllest, og brukt sine krefter til gagn for andre og til ære for Skaperen. Men profeten sier: “Din skjønnhet gjorde deg hovmodig, og fordi du var så strålende, forspilte du din visdom.”MHK 379.4

Litt etter litt gav han etter for trangen til selvhevdelse. “Fordi du føler deg som en gud.” “Det var du som sa med deg selv: ‘Til himmelen vil jeg stige opp; høyt over Guds stjerner reiser jeg min trone. Jeg tar plass på tingfjellet lengst i nord. Jeg vil stige opp over de høye skyer og gjøre meg lik Den Høyeste. ’”^{3Esek 28, 17.6; Jes 14,13.14}MHK 379.5

I stedet for å få skapningene til å sette Gud høyest i kjærlighet og lojalitet, forsøkte Lucifer selv å vinne deres tjeneste og hyllest. Denne englefyrsten ønsket den ære som den evige Far hadde gitt sin Sønn, og han prøvde å oppnå den makten som bare Kristus hadde rett til å utøve.MHK 379.6

Hele himmelen gledet seg over å gjenspeile Skaperens herlighet og hylle ham med lovprisning. Hvis Gud fortsatt var blitt æret, ville alt vært fred og glede. Men nå var det en mislyd som forstyrret den himmelske harmoni. Ønsket om å opphøye og tjene seg selv, noe som var i strid med Skaperens plan, gjorde at de som satte Guds ære over alt annet, fikk bange anelser om at noe ondt var i emning.MHK 379.7

Guddommen tryglet Lucifer om å oppgi sine planer. Guds Sønn minnet ham om Skaperens storhet, kjærlighet og rettvishet og at hans lov var hellig og uforanderlig. Gud hadde selv innført den ordning som eksisterte i himmelen. Hvis Lucifer vek av fra den, ville han vanære Skaperen og bringe ødeleggelse over seg selv. Men denne advarselen, som ble gitt i ubeskrivelig kjærlighet og medlidenhet, resulterte bare i trass. Misunnelse mot Kristus fikk overhånd, og Lucifer ble bare mer besluttsom i sitt forsett.MHK 380.1

Stolthet over hans egen herlighet gav næring til ønsket om å være den største. All den ære Lucifer ble vist, så han ikke på som en gave fra Gud, og han viste ingen takknemlighet til Skaperen. Han var stolt over sin egen skjønnhet og storhet og traktet etter å bli lik Gud. Himmelens engler elsket og æret ham. Med glede gjorde de det han bad om. Han var visere og mer strålende enn dem alle.MHK 380.2

Men Guds Sønn var likevel anerkjent som himmelens hersker, likestilt med Faderen i makt og myndighet. Kristus tok del i alle Guds rådslagninger, mens Lucifer ikke hadde adgang til Guds planer. “Hvorfor skal Kristus ha førsteplassen?” spurte denne mektige engelen. “Hvorfor skal han få mer ære enn jeg?”MHK 380.3

Lucifer forlot sin plass i Faderens umiddelbare nærhet og gikk ut for å spre misnøye blant englene. Han arbeidet i dypeste hemmelighet og skjulte en tid sin virkelige hensikt under skinn av aktelse for Skaperen. Slik prøvde han å vekke misnøye med de lovene som gjaldt for de himmelske vesener, og antydet at de var urimelig strenge.MHK 380.4

Fordi englene var hellige vesener, påstod han at de rolig kunne følge sin egen vilje. Han forsøkte å vekke sympati for seg selv ved å hevde at Gud hadde behandlet ham på urettferdig vis da han gav Kristus den høyeste ære. Han påstod at det ikke var for å opphøye seg selv at han prøvde å oppnå større makt og ære. Det var for å gi himmelens innbyggere frihet så de kunne få del i en høyere livsform.MHK 380.5