Loading...
Larger font
Smaller font
Copy
Print
Contents
Mot historiens klimaks - Contents
  • Results
  • Related
  • Featured
No results found for: "".
  • Weighted Relevancy
  • Content Sequence
  • Relevancy
  • Earliest First
  • Latest First
    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents

    Frafallet brer seg

    Hva var årsaken til det store frafallet? Hvordan var det at kirken begynte å vike av fra det enkle evangelium? Ved å etterligne hedenske skikker for at det skulle bli lettere for hedningene å akseptere kristendommen. Allerede på sin tid uttalte Paulus: “Lovløshetens hemmelighet er alt virksom.” Så lenge apostlene levde, var menigheten forholdsvis ren. Men mot slutten av det annet århundre skjedde det store endringer. Den opprinnelige enkelhet forsvant, og etter hvert som de gamle disiplene døde, begynte deres etterkommere, sammen med de nyomvendte, ganske ubemerket å omforme bevegelsen.132 Tess 2,7; Ecclesiastical Researches, kap. 6, s. 51MHK 298.4

    For å sikre seg flere tilhengere senket de kristendommens høye standard. Resultatet var at hedenskapets flodbølge strømmet inn i kirken og førte sine egne skikker, vaner og avguder med seg. Etter hvert som kristendommen sikret seg støtte og anerkjennelse fra de verdslige makthavere, ble den i navnet godtatt av de fleste. Mange som gav seg ut for å være kristne, fortsatte likevel å være hedninger og tilbad sine avguder i hemmelighet.14Gavazzi, Lectures, s. 278MHK 298.5

    Er ikke det samme skjedd i nesten hvert kirkesamfunn som kaller seg protestantisk? Etter hvert som grunnleggerne dør, de som hadde den virkelige reformasjonsholdning, begynner deres etterkommere å omforme bevegelsen. Mens reformatorenes etterkommere blindt holder fast på fedrenes trosbekjennelse og avviser enhver sannhet som de ikke så, følger de ikke fedrenes eksempel når det gjelder ydmykhet, selvfornektelse og forsakelse. På den måten forsvinner den opprinnelige enkelhet. En verdslighetens flodbølge strømmer inn og bringer med seg sine skikker, seremonier og avguder.MHK 298.6

    De som gir seg ut for å følge Kristus, dyrker i utpreget grad vennskap med verden som er “fiendskap mot Gud”. De mest alminnelige kirkesamfunn er kommet langt bort fra Bibelens norm for ydmykhet, selvfornektelse, enkelhet og gudsfrykt.MHK 299.1

    Da John Wesley en gang talte om riktig bruk av penger, sa han: “Sløs ikke med en så dyrebar talent bare for å tilfredsstille øynenes lyst med kostbare klær og unødvendige smykker. Bruk ikke noe av det til overdreven utsmykking i hjemmet, til unødvendige og dyre møbler, kostbare malerier og annen overflødig dekorasjon. … Bruk ikke penger for å tilfredsstille forfengeligheten og for å vekke ros og beundring. … Så lenge du gjør godt mot deg selv, vil folk snakke pent om deg. Når du er kledd ‘i purpur og fineste lin’, og lever i fest og glede dag etter dag, vil mange sikkert beundre deg for din fine smak, din gavmildhet og gjestfrihet. Men kjøp ikke deres ros så dyrt. Vær heller tilfreds med den ros som kommer fra Gud.”15Wesley, Works, preken nr. 50 Mange menigheter i vår tid forkaster en slik lære.MHK 299.2

    På mange steder er det populært å bære kristennavnet. Statsmenn, politikere, jurister, leger og forretningsfolk er blitt medlemmer av et eller annet kirkesamfunn for å sikre seg tillit og aktelse og for å fremme sine egne private interesser. Slik prøver de å skjule sine urettferdige handlinger bak en kristen bekjennelse.MHK 299.3

    Rikdommen og innflytelsen som disse verdsligsinnede medlemmer har, føles som en styrke for de respektive trossamfunn, og de strekker seg enda lenger for å vinne popularitet og støtte. De bygger praktfulle kirker i de fineste strøk og utstyrer dem på den mest overdådige måten. Medlemmene kler seg kostbart og etter siste mote. Talentfulle predikanter som kan samle mange tilhørere og underholde forsamlingen, får høy lønn. De bør helst ikke refse mennesker for deres syndige liv, men tale vennlige og behagelig til fornemt folk. Aktverdige syndere får sine navn i kirkebøkene, og fornemme synder skjuler seg under gudfryktighetens kappe.MHK 299.4

    Et innflytelsesrikt tidsskrift hadde dette å si om de kristnes holdning til verdslighet: “Uten å merke det har kristenheten gitt etter for tidsånden og har avpasset gudstjenesten etter tidens krav.” “Kirkesamfunnene benytter ethvert middel for å gjøre religionen tiltrekkende.” I “New York Independent” kunne man lese dette om situasjonen: “Skillelinjen mellom dem som bekjenner seg som kristne og dem som ikke gjør det, blir stadig mer uklar, og energiske personer på begge sider arbeider iherdig for å fjerne all forskjell på deres levesett og fornøyelser.” “Når kristendommen er populær, bidrar det i høy grad til å øke tallet på dem som gjerne vil ha del i dens goder uten å møte dens krav.”MHK 299.5

    Den presbyterianske teologen Howard Crosby uttalte: “Det er ytterst foruroligende at Kristi menighet i så liten grad oppfyller sin Herres hensikt. Likesom jødene i gammel tid lot det fortrolige samkvem med avgudsdyrkere forstyrre deres forhold til Gud, ... oppgir Kristi menighet i dag de guddommelige retningslinjer fordi den har et utilbørlig forhold til en vantro verden. Den følger den gudløse verdens nedbrytende, men ofte besnærende seder og skikker, ved å resonnere på en måte som er helt fremmed for Guds ord, og som står i skarp kontrast til all åndelig vekst.”16The Healthy Christian: An Appeal to the Church, s. 141,142MHK 299.6

    I denne malstrøm av verdslighet og nytelsessyke forsvinner nesten all selvfornektelse og oppofrelse for Kristi skyld. “Noen av dem som nå tar aktivt del i menighetslivet, ble som barn oppdratt til å ofre for å kunne gi eller utføre noe for Kristus. Men dersom det i dag er behov for midler, ... må det endelig ikke komme noen oppfordring om å gi. Slikt må ikke forekomme. Lag heller en basar, en underholdning, en festlig tilstelning - hva som helst som folk liker.”MHK 300.1

    I sin nyttårstale i 1873 uttalte guvernør Washburn fra Wisconsin: “Det er behov for en lov som kan forby hasardspill. Det finnes overalt. Uten å ville det går selv menigheter av og til djevelens ærend. Velgjørenhetskonserter, kirkebasarer og lotteri, ofte til støtte for religiøse eller veldedige formål som ikke alltid er like ideelle, er bare tiltak for å skaffe penger uten å yte noe til gjengjeld. Ikke noe er så demoraliserende og berusende, særlig for de unge, som det å skaffe seg penger og andre verdier uten arbeid. Når aktverdige personer tar del i den slags lykkespill og beroliger samvittigheten med at pengene går til et godt formål, er det ikke merkelig at de unge legger seg til vaner som nesten sikkert kan føres tilbake til slikt hasardspill.”MHK 300.2

    Lysten til å ligne verden trenger seg inn overalt i kristenheten. I en preken holdt i London, ble det tegnet et mørkt bilde av det åndelige forfall i England: Det blir stadig færre rettferdige på jorden, og ingen bryr seg om det. Bekjennende kristne i alle menigheter elsker verden, følger dens skikker, liker å ha det makelig og trakter etter ære. De er kalt til å lide med Kristus, men tåler ikke engang å bli irettesatt. Frafall, frafall, frafall står det skrevet over kirkedørene. Dersom de visste det eller følte det, var det håp, men akk! de roper: “Vi er rike, vi har overflod og mangler ingen ting.”17Second Advent Library, traktat nr. 39MHK 300.3

    Den store synden som Babylon blir anklaget for, består i at “hennes horeliv har vært som en berusende vin for dem som bor på jorden”. Den berusende drikk som hun byr verden, er de falske læresetninger hun har godtatt som følge av sitt utilbørlige forhold til de verdslige makter. Vennskapet med verden ødelegger hennes tro, og hun øver en nedbrytende innflytelse på verden ved at hun forkynner læresetninger som går på tvers av de klare utsagn i Den hellige skrift.MHK 300.4

    Romerkirken sørget for at folk ikke fikk lese Bibelen, og krevde at alle i stedet skulle godta kirkens lære. Det var reformasjonen som åpnet Guds ord for menneskene. Men det er også et faktum at kristenheten i vår tid lærer å bygge sin tro på kirkens bekjennelse og undervisning i stedet for på Skriften.MHK 300.5

    Den presbyterianske presten Charles Beecher sier om de protestantiske kirkesamfunn: “De er like ømtålige for ethvert angrep på trosbekjennelsen som kirkefedrene var for kritikk mot den økende ærbødighet de selv fremelsket overfor helgener og martyrer. ... De evangeliske samfunn innenfor protestantismen har til de grader bundet sine egne og hverandres hender at ingen kan bli prest uten at han anerkjenner en eller annen bok i tillegg til Bibelen. ... Det er ingen overdrivelse å hevde at innflytelsen fra trosbekjennelsene er så sterk at den er i ferd med å forby Bibelen like virkelig som romerkirken gjorde, selv om det skjer på en mer raffinert måte.”18Preken av Charles Beecher holdt i Fort Wayne, Indiana 22. febr. 1846MHK 301.1

    Når sannhetstro forkynnere forklarer Guds ord, står lærde personer frem, lærere i teologi som gir seg ut for å forstå Skriften. De stempler sanne lærepunkter som kjetteri, og avfeier dermed sannhetssøkende mennesker. Hvis verden ikke var så beruset av Babylons vin, ville mennesker i hopetall bli overbevist og omvendt ved de klare og konsise sannheter i Guds ord. Men troslæren virker så forvirrende og uharmonisk at folk ikke vet hva de skal tro. Kirken har selv en stor del av skylden for at verden ikke tar imot evangeliet.202 Tess 2,12; Ap 18,4MHK 301.2

    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents