Oppstandelseshåpet

På pinsedagen forkynte Peter at David “døde og ble begravet, og den dag i dag har vi hans grav hos oss”. “For David for ikke opp til himmelen.”^{22Apg 2,29.34} Det faktum at David blir i graven til oppstandelsen, viser at de rettferdige ikke går til himmelen når de dør. Bare gjennom oppstandelsen og fordi Kristus har oppstått, skal David til sist få en plass ved Guds høyre hånd.MHK 419.1

Paulus sa det slik: “Hvis døde ikke står opp, er jo heller ikke Kristus stått opp. Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. Da er også de fortapt som er døde i troen på Kristus.”^{231 Kor 15,16-18} Hvis de rettferdige gjennom fire tusen år var gått direkte til himmelen da de døde, hvordan kunne da Paulus si at dersom det ikke er noen oppstandelse, “er også de fortapt som er døde i troen på Kristus”? Det ville ikke være nødvendig med noen oppstandelse.MHK 419.2

Om de dødes tilstand uttalte den engelske martyren Tyndale: “Jeg innrømmer åpent at jeg ikke er overbevist om at de allerede opplever den herlighet som Kristus har, eller som Guds engler opplever. Dette er heller ikke noen trosartikkel for meg. Hvis så var, ville forkynnelsen av legemets oppstandelse være meningsløs.”^{24William Tyndale, Preface to New Testament (1534)}MHK 419.3

Det er et uomtvistelig faktum at håpet om evig salighet fra dødsøyeblikket har resultert i at mange ignorerer Bibelens lære om oppstandelsen. Om dette skrev dr. Adam Clarke: “Det synes som om læren om oppstandelsen betydde langt mer for de første kristne enn tilfellet er i dag. Hva kan årsaken være? Dette var noe apostlene stadig fremholdt, og det oppmuntret de troende til flid, lojalitet og begeistring. Men det blir sjelden nevnt av deres arvtagere i dag. Apostlene forkynte det, og de første kristne trodde. Vi forkynner det, og de som hører, tror. Ikke noe lærepunkt blir sterkere fremhevet i evangeliene, men ikke noe blir mer forsømt i forkynnelsen i vår tid.”^{25Adam Clarke’s Commentary til 1 Kor 15}MHK 419.4

Dette har ført til at sannheten om oppstandelsen nesten er tapt helt av syne i kristenheten. En fremtredende religiøs forfatter skriver i sin kommentar til l Tess 4,13-18: “Som en virkelig kilde til trøst foretrekker vi læren om de rettferdiges velsignede udødelighet fremfor den tvilsomme læren om Herrens annet komme. Når vi dør, opplever vi Herrens komme. Dette venter vi på og ser frem til. De døde har allerede gått inn i herligheten. De venter ikke på at basunen skal signalisere dom eller salighet.”MHK 419.5

Da Jesus skulle forlate disiplene, sa han ikke at de snart skulle komme til ham. Men han sa: “Jeg går for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg.” Apostelen Paulus skrev: “Da skal Herren selv stige ned fra himmelen. Og de som døde i troen på Kristus, skal først stå opp. Deretter skal vi som er blitt tilbake og fremdeles lever, sammen med dem bli rykket opp i skyene, i luften, for å møte Herren. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid. Trøst da hverandre med disse ord!”^{26Joh 14,2.3; 1 Tess 4,16-18}MHK 419.6

Hvilken kontrast det er mellom disse trøstefulle ordene og de uttalelsene universalistpresten kom med! Han trøstet de sørgende med en forsikring om at når en person døde, ville englene ta imot ham, uansett hvor syndig han måtte ha vært. Paulus derimot henviste sine trosfeller til Herrens fremtidige gjenkomst da gravens lenker skal brytes og “de som døde i troen på Kristus”, skal stå opp til evig liv.MHK 420.1