Definitivt brudd

Dette var en fryktelig krise for reformasjonen. I århundrer hadde bannstrålene fra Rom fått mektige monarker til å skjelve, og brakt død og ulykke over landene. De som ble rammet av fordømmelsen, ble overalt betraktet med redsel og gru. De ble avskåret fra samkvem med andre og behandlet som fredløse som hvem som helst kunne forfølge og utrydde.MHK 109.4

Luther var ikke blind for stormen som holdt på å bryte løs over ham. Men han stod fast og stolte på at Kristus ville være hans skjold og vern. Med en tro og et mot som kjennetegner en martyr, skrev han: “Jeg vet ikke hva som nå kommer til å skje, og det er meg også likegyldig. ...La komme hva som vil. Jeg er ikke redd. Ikke et blad faller til jorden uten at vår Far vet om det. Hvor meget mer vil han da ikke sørge for oss! Det er enkelt nok å dø for Ordet, fordi Ordet som ble menneske, selv døde. Hvis vi dør med ham, skal vi leve med ham. Og når vi gjennomgår det som han har gjennomgått før oss, skal vi være der han er og bo hos ham for evig.”^{22Samme, kap. 9}MHK 109.5

Da Luther mottok pavens bannbulle, sa han: “Jeg forakter den og tilbakeviser den som falsk og ukristelig. ... Det er Kristus selv som fordømmes. ... Jeg gleder meg over å få tåle så meget ondt for den største sak. Jeg føler meg allerede mer fri, for nå er jeg endelig blitt klar over at paven er Antikrist, og at hans trone er Satans trone.”^23SammeMHK 109.6

Likevel gjorde påbudet fra Rom sin virkning. Fengsel, tortur og sverd ble brukt for å fremtvinge lydighet. De svake og overtroiske skalv for pavens påbud. Selv om folk stort sett hadde sympati for Luther, syntes mange at livet var for dyrebart til å bli ofret for reformasjonens sak. Alt syntes å tyde på at reformasjonen snart ville dø ut. Luther var likevel ikke redd. Romerkirken hadde sendt sine bannstråler mot ham, og folk flest tvilte ikke på at han enten ville miste livet eller bli tvunget til å gi etter. Men han slynget fordømmelsen tilbake med voldsom kraft og kunngjorde offentlig at han ville forlate kirken for godt.MHK 110.1

I nærvær av en flokk studenter, universitetslærere og folk fra alle samfunnslag brente han pavens bannbulle sammen med kirkelovene, pavebrevene og en del skrifter som forsvarte pavemakten. “Når mine fiender har brent mine bøker, har de skadet sannhetens sak i godtfolks omdømme og ødelagt deres sjeler,” sa han. “Derfor har jeg til gjengjeld brent deres bøker. En alvorlig kamp har nettopp begynt. Hittil har jeg bare hatt forpostfektninger med paven. Jeg tok fatt på oppgaven i Guds navn, og i hans kraft vil verket bli avsluttet, men uten meg.”MHK 110.2

Når fienden klandret og hånte Luther fordi hans sak stod så svakt, svarte han: “Hvem vet om ikke Gud har utvalgt og kalt meg, og om de ikke burde være redde for at det er Gud selv de forakter når de forakter meg? Moses var alene om å føre Israel ut av Egypt. Elia stod alene da Akab regjerte. Jesaja var alene i Jerusalem, og Esekiel var alene i Babylonia. ... Til å være profet valgte Gud hverken øverstepresten eller noen annen fremstående person. Som regel valgte han uanselige personer som andre så ned på og som var uten ytre verdighet, endog gjetergutten Amos. Til alle tider har Guds menn med fare for sitt liv måttet irettesette de store - konger, fyrster, prester og vismenn. ... Jeg sier ikke at jeg er profet, men jeg sier at de burde frykte nettopp fordi jeg står alene mens de er mange. Jeg er sikker på at Guds ord er på min side.”^{24Samme, kap. 10}MHK 110.3

Likevel måtte Luther kjempe en meget hard kamp med seg selv før han tok den endelige beslutningen om å bryte med kirken. Det var omtrent på denne tiden han skrev: “For hver dag som går, innser jeg mer og mer hvor vanskelig det er å kvitte seg med de forestillinger man har suget til seg i barndommen. Enda jeg hadde Skriften på min side, smertet det meg dypt å forsvare overfor meg selv at jeg alene skulle våge å sette meg opp mot paven og peke ham ut som Antikrist. Jeg har lidd meget. Hvor mange ganger har jeg ikke med bitterhet stilt meg selv det spørsmålet som kirkens menn så ofte har kommet med: ‘Er du den eneste som har greie på tingene? ’ Tar alle de andre feil? Tenk om det likevel skulle vise seg at det er du som er på villspor og som fører så mange inn i villfarelse, så de blir fordømt! Slik kjempet jeg med meg selv og med Satan inntil Kristus ved sitt eget ufeilbare ord styrket mitt sinn mot disse tvilstanker.”^{25Martyn, s. 372, 373}MHK 110.4

Paven hadde truet med å lyse Luther i bann dersom han ikke tilbakekalte, og nå ble det gjort alvor av denne trusselen. En ny bannbulle slo fast at Luther nå var utelukket fra romerkirken og var under himmelens forbannelse. Den gjaldt også alle som tok imot hans lære. Nå var kampen i full gang.MHK 112.1