Den åpne og den lukkede døren

Tjenesten i helligdommen på jorden var et uttrykk for tjenesten i helligdommen i himmelen. Når øverstepresten på soningsdagen gikk inn i Det aller helligste, var det slutt på tjenesten i Det hellige. Gud hadde sagt: “Det må ikke være noe menneske i møteteltet fra Aron går inn og gjør soning i helligdommen, og til han kommer ut igjen.”^{123 Mos 16,17}MHK 331.4

Da Kristus gikk inn i Det aller helligste for å avslutte soningsverket, opphørte tjenesten i Det hellige. Da begynte tjenesten i Det aller helligste. Da øverstepresten i den symbolske tjenesten forlot Det hellige på soningsdagen, stilte han seg frem for Gud med syndofferblodet på vegne av alle botferdige i Israel. Slik hadde Kristus fullført en del av sin gjerning som vår talsmann for å begynne på en ny. Med sitt blod taler han ennå synderens sak hos Faderen.MHK 331.5

Dette skjønte ikke de adventtroende i 1844. Da tiden for den forventede gjenkomst var forbi, trodde de fortsatt at han skulle komme snart. De mente at de hadde nådd til et viktig vendepunkt, og at Kristi verk som menneskenes talsmann hos Gud var avsluttet. De trodde også at Bibelen lærte at prøvetiden ville opphøre en kort tid før Jesu gjenkomst. Dette gikk klart frem av de bibeltekstene som peker mot en tid da menneskene skal stå ved nådens dør og trygle, banke og rope, men uten at den blir åpnet.MHK 331.6

Nå meldte spørsmålet seg om ikke tidspunktet da de hadde ventet Kristi gjenkomst, snarere markerte begynnelsen til perioden like før hans komme. Etter at de hadde forkynt advarselen om dommen som forestod, mente de at de hadde fullført oppgaven, og de hadde ikke lenger noen byrde for synderes frelse. De ugudeliges skamløse og blasfemiske fremferd syntes å være enda et bevis på at Guds Ånd hadde forlatt dem som forkastet hans nåde. Alt dette styrket dem i troen på at prøvetiden var slutt, eller som de den gang uttrykte det, at “nådedøren var lukket”.MHK 332.1

Men de fikk større lys da de undersøkte spørsmålet om helligdommen nærmere. Nå forstod de at det var korrekt at utløpet av de to tusen tre hundre dagene i 1844 markerte et viktig vendepunkt. Men selv om håpets og nådens dør, som menneskene i atten hundre år hadde hatt adgang til Gud gjennom, nå var lukket, ble en annen dør åpnet, og syndenes forlatelse ble tilbudt ved Kristi forbønn i Det aller helligste. En del av hans tjeneste var slutt, og en ny begynte. Enda var det en “åpen dør” til den himmelske helligdom der Kristus gjorde tjeneste for syndere.MHK 332.2

Nå forstod de betydningen av Kristi ord til menigheten nettopp i denne tiden, slik det kommer til uttrykk i Åpenbaringsboken: “Dette sier Den Hellige og Sannferdige, han som har Davids nøkkel, han som åpner, så ingen kan stenge, og stenger, så ingen kan åpne: Jeg vet om dine gjerninger. Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge.”^{13Ap 3,7.8}MHK 332.3

De som i tro følger Jesus i det store soningsverket, nyter godt av hans midlertjeneste, men de som avviser lyset, får ikke gagn av den. De jødene som forkastet lyset som ble gitt ved Kristi første komme, og nektet å tro på ham som verdens frelser, kunne ikke få syndsforlatelse ved ham.MHK 332.4

Da Jesus i kraft av sitt eget blod gikk inn i den himmelske helligdommen ved sin himmelfart for at hans etterfølgere skulle ha gagn av hans midlertjeneste, forble storparten av jødene i fullstendig mørke, og de fortsatte med å bære frem sine nytteløse ofringer. Tjenesten som bestod av symboler og skygger, var slutt. Døren som menneskene før hadde gått igjennom for å komme til Gud, var ikke lenger åpen.MHK 332.5

Jødene nektet å søke ham der han var - i helligdommen i himmelen. Derfor kom de ikke i forbindelse med ham. Døren var lukket for dem. De kjente ikke Kristus som det sanne offer og den eneste mellommann hos Gud. Derfor fikk de ikke del i hans midlertjeneste.MHK 332.6

Situasjonen for de vantro jødene illustrerer tilstanden for bekjennende kristne som er likegyldige og vantro, og som lever i bevisst uvitenhet om den gjerning vår barmhjertige øversteprest utfører. Når øverstepresten i den symbolske tjenesten gikk inn i Det aller helligste, skulle hele Israel komme sammen omkring møteteltet. Med dypt alvor måtte de ydmyke seg for Gud så de kunne få syndstilgivelse og ikke bli fjernet fra fellesskapet. Langt viktigere er det for oss på den virkelige soningsdagen å forstå den gjerning vår store øversteprest utfører, og kjenne de plikter som hviler på oss.MHK 332.7

Mennesker kan ikke ustraffet avvise advarslene fra Gud. På Noahs tid fikk de et budskap fra himmelen, og deres frelse var avhengig av om de tok imot det. Fordi de forkastet advarselen, ble Guds Ånd trukket tilbake, og de omkom i vannflommen. På Abrahams tid var det ikke lenger nåde for de ugudelige innbyggerne i Sodoma, og alle med unntak av Lot og hans kone og to døtre omkom i ilden fra himmelen. Slik var det også på Kristi tid. Guds Sønn uttalte til de vantro jødene på den tiden: “Huset deres blir forlatt!”^{14Matt 23,38}MHK 333.1

Med tanke på den siste tid sier den samme allmektige Gud om dem som “ikke tok imot og elsket sannheten, så de kunne bli frelst”: “Derfor sender Gud over dem en villfarelse som virker i dem så de tror løgnen. Og slik skal de få sin dom, alle de som ikke trodde på sannheten, men hadde sin glede i uretten.”^{152 Tess 2, 10-12} Når de forkaster undervisningen i Guds ord, trekker han sin Ånd tilbake og overlater dem til de villfarelsene de foretrekker.MHK 333.2

Men ennå går Kristus i forbønn for menneskene, og de som søker etter lyset, vil få det. Selv om de adventtroende i begynnelsen ikke forstod dette, ble det klart for dem senere da Bibelens ord om deres virkelige situasjon gikk opp for dem.MHK 333.3

Da forventningen i 1844 ikke ble innfridd, kom det en tid med harde prøver for dem som enda holdt fast på adventtroen. Det eneste de hadde å holde seg til når det gjaldt å komme til klarhet i hvor de stod, var det lyset som ledet tankene deres til helligdommen i himmelen.MHK 333.4

Noen forkastet den beregningsmåten de hadde benyttet på de profetiske tidsperiodene, og hevdet at den mektige innflytelsen fra Den Hellige Ånd som hadde preget adventbevegelsen, stammet fra menneskelige eller demoniske krefter. Andre hevdet bestemt at Herren hadde ledet dem i tiden som var gått. Idet de ventet og våket og bad for å forstå Guds vilje, ble de klar over at deres store øversteprest hadde begynt en ny tjeneste. Ved å følge ham i tro ble de også klar over den siste del av menighetens oppgave. Og de fikk en klarere forståelse av den første og den annen engels budskap, og ble forberedt på å ta imot den alvorlige advarselen fra den tredje engel i Åp 14, og kunngjøre den for verden.MHK 333.5